Pier Paolo Pasolini (1922-1975) er en Italias store filmskapere - Teorema, Tusen og en natt og Matteusevangeliet kan nevnes her. Han skrev også dramatikk, og han var selv regissør da Orgie hadde urpremiere i 1968 i Torino.

I og for seg er det interessant at Torshov-teatret har hentet opp denne teksten om fortrengt homoseksualitet, sadomasochisme og dødslengsel, temaer som også opptok Pasolini i flere av hans filmer.

I Orgies første scene, hos Pasolini kalt prologen, møter vi Jon Øigarden som Mann i minikjole og silkestrømper. Flørtende og med en kokett nytelse spiller han ut sin seksuelle ambivalens overfor oss, publikum i salen, mens han forklarer at han er død, at han nettopp har hengt seg, og at han i øyeblikkene før han tok livet av seg, endelig skjønte det han gjennom hele sitt liv hadde klart å skjule, til og med for seg selv: at han var ”annerledes”, altså homoseksuell.

I tilbakeblikk er Orgie fortellingen om Mannens vei til selvmordet, og nå tolkes han av Trond Espen Seim, ulastelig antrukket i hvit skjorte, jakke og elegante benklær.

Runar Hodne har valgt å la de to mannsskikkelsene være til stede på scenen gjennom hele forestillingen, og flere ganger lar han Jon Øigarden gjenta Trond Espen Seims replikker i en slags dialog mellom Mannen slik han var da han levde, og med den innsikten i seg selv han har erobret gjennom selvmordet.

I sin tekst opererer Pasolini med en ganske klassisk oppbygning: Akkurat som den klassiske tragedien har fem akter, har Orgie fem "episoder" og en prolog, og det er en dramatisk progresjon, en reell utvikling i de fire møtene/samtalene mellom Mannen og Kvinnen.

Runar Hodne har i stedet valgt å dele stykket i to adskilte hovedsekvenser: I den første fører Mannen en lang samtale med Kvinnen han er gift med, mens den andre skildrer hans møte med en ung prostituert kvinne han har plukket opp mer eller mindre tilfeldig, et møte som blir den indirekte årsaken til at han bestemmer seg for å ta sitt eget liv.

I den første "episoden" oppdager Mannen og Kvinnen med fryd at de begge tenner på de samme makt-og underkastelsesfantasiene. Men for dem er lidelse og sex, vold, skam og vellyst, uløselig knyttet til hverandre, og de må stadig gå lenger i brutalitet og fornedrelse for at leken skal kunne fortsette å opphisse dem.

Til slutt kommer de til veis ende - de gamle velprøvde ritualene tenner dem ikke lenger, neste overskridelse er enten mord eller selvmord, og dit vil de ikke. De går lei både av leken og av hverandre, og i stedet for vellyst, opplever de ubehag og lede.

I Runar Hodnes regi er den fysiske avstanden mellom Kvinnen og Mannen stor allerede fra første scene. Trond Espen Seim og Andrine Sæther sitter på god avstand fra hverandre, på hver sin benk, mens de kjølig, distansert og nærmest analytisk dvelende beretter om alt de skal foreta seg med hverandre.

Noen få ganger nærmer de seg hverandre fysisk, men da blir deres bevegelser stiliserte og skulpturelle – enten de nå skal illustrere seksuell vold eller lidenskap.

Runar Hodne lar samspillet mellom den unge hora, Kaia Varjord, og Trond Espen Seim ha en større fysisk ekspressivitet – kanskje fordi Pasolini ikke lar deres korte sammenstøt føre til at det oppstår noen intellektuell eller følelsesmessig kontakt mellom dem.

Hovedinntrykket av forestillingen er at Runar Hodne har satt all sin lit til at skuespillerne, bare ved hjelp av ordene, skal klare å gjenskape utviklingen i forholdet mellom ektefellene, og få fram den spenningen som – eventuelt – måtte ligge i teksten.

Konsekvensen av Runar Hodnes overdrevne tillit til ordenes bærende kraft, blir at det fra starten av ser ut til at Mannen og Kvinnen for lengst er gått trett av sin seksuelle lek, og nærmest pliktskyldigst forsøker å hisse seg opp ved å gjenta sitt gamle rituale.

Når forestillingen ikke lykkes i å engasjere, tror jeg regissør og dramatiker må dele ansvaret. På Torshovteatret virker det som om Trond Espen Seim og Andrine Sæther, Mannen og Kvinnen i stykket, forholder seg emosjonelt nøytralt og uengasjert til teksten.

Dermed forsvinner den desperate intensiteten, selve den menneskelige temperaturen som ville gjort at stykket, slik alle tragedier skal, kunne vekket medfølelse, avsky eller sympati hos meg som tilskuer.

Det sier seg selv at kinolerretet egner seg bedre til å gjenskape et så spesielt tema enn teaterscenen. Men i dette tilfellet valgte altså filmregissør Pasolini teatermediet.

Men heller ikke Pasolinis stykke overbeviser i dag, snart 40 år etter at det ble skrevet - det har skjedd mye på seksualmoralfronten siden slutten av 1960-årene.

I 1968 kan det tenkes at bare det å vise et ektepar med sadomasochistiske tilbøyeligheter på en scene var uhørt dristig, og fordommene mot homoseksualitet var også langt sterkere enn i dag.

Mye har forandret seg på de snart 40 årene som er gått siden den gangen, og skal Orgie - som nok ikke er et så veldig godt stykke - fremdeles kunne berøre og angå oss, kreves det en langt sterkere og dristigere tolkning enn den vi opplever på Torshov.

Det blir veldig mye ord, mye høyttravende prat om lidelse og død, og stykket mister all dramatisk nerve og spenning. Resultatet er faktisk – stykkets høyst spesielle tema og krasse ordbruk til tross – ganske kjedelig, og ulidelig ordrikt.

Slik Orgie spilles på Torshov, kan man virkelig snakke om tekst-teater i negativ forstand.

Nationaltheatret, Teatret på Torshov:
Orgie
Av Pier Paolo Pasolini
Oversatt av Tommy Watz
Regi: Runar Hodne
Scenografi og kostymer: Dagny Drage Kleiva
I rollene: Trond Espen Sein, Jon Øigarden, Andrine Sæther, Kaia Varjord