- Bokanmeldelse -

Performance Art by Baktruppen, First Part Redaktører; Knut Ove Arntzen og Camilla Eeg-Tverbakk Kontur Forlag

Av Tommy Olsson
Illustrasjoner fra boka

Når man, som her, garderer bokens tittel med et ”First Part” gir det på den ene siden et håp til oss som mener at katalogiseringen og historieskrivingen om landets særeste outfit egentlig burde være inne på bind 18, hadde man bare begynt med dette tidligere. Jeg vil si at den første samlingen dokument og øyenvitneskildringer egentlig burde sett dagens lys et sted mot slutten av 1980-tallet, men det er nå som det er. På den andre siden betyr dette ”First Part” ikke nødvendigvis at noen hadde tenkt å fortsette med dette, men like gjerne at det står hver og en fritt å plukke sammen en ”Second Part”, hvis man nå skulle føle seg kallet og ha god tid til å gjøre nødvendig research. På den tredje siden ligger det også muligens en grad av ansvarsfraskrivelse i dette; ingen i sitt rette element ville finne på å gjøre krav på å ha fortalt den fullstendige og definitive historien om Baktruppen. Ikke en gang innenfor et begrenset tidsrom. Noe slikt lar seg selvfølgelig ikke gjøre - ikke bare fordi det begynner å bli en gammel historie, men også fordi den er temmelig omfattende, lang og full av parallelle forløp, under- og overdiskurser, hidden agendas og not-so-hidden agendas. Det finnes mange historier om Baktruppen, ganske enkelt, og de lar seg ikke uten videre sammenfattes og gjøres rede for i et eneste volum.

Første del

Så dette prosjektet tar altså - helt naturlig, spør du meg - bare på seg oppgaven å være en første del. Så jeg prøver å forestille meg hva det vil si å møte Baktruppen for første gang på denne måten - hvis det nå finnes slike dyr, som har gått seg vill i uvisshetens mørke siden gruppen ble definert i Bergen 1986, og klart det kunststykket å ikke få med seg at den eksisterer - er det en god introduksjon? Jeg tror det, faktisk; her er det rikelig med bilder, og det er nå sånn med fotodokumentasjon av performancekunst at det ser ut til å vibrere på en helt egen frekvens, løsrevet fra den kontekst det oppsto i, som bestandig får performance generellt til å se mere interessant ut enn det som oftest er. Med det vil jeg ikke si noe vurderende om dette spesifikke tilfellet, men det er en generell tendens når det gjelder performativ kunst - men det gjelder ikke nødvendigvis Baktruppen - der dette fenomenet ofte fungerer stikk motsatt.

Samer og kinesere

Selv ble jeg konfrontert med dette for første gang en kald vinterdag i 1995, da Baktruppen innledet et event ved navn One Night Stand, på Kunstnernes Hus. Jeg husker vagt noen ballonger, banderoller, megafoner og kinesiske hatter - men det kan hende jeg husker feil. Jeg tror det var i den tiden de prøvde å overtale samene til å forene seg med kineserne for på den måten å gå fra å være en minoritet til en majoritet. Men jeg husker også at jeg kom kvelden før med fly fra Amsterdam og dro rett tilbake dagen etter og at jeg ikke var edru et sekund på norsk jord, så det er mulig jeg roter fælt nå. Men jeg tenker på det i ettertid som typisk; det skjedde utenfor Kunstnernes Hus. Du kan ikke ta lokalene for gitt med disse folka.

Det finnes i hovedsak to typer performance innenfor samtidskunstens parametre; den ene tar seg av tid og rom - noe som gjerne setter publikums tålmodighet på prøve. Den andre er performance slik vi husker det fra da vi var små; borderlinepsykotiske nudister som maler kjønnsorganet med sprittusj og angriper publikum med ketchup og molotovcocktails. Baktruppen faller overhodet ikke inn under noen av disse definisjonene, men misbruker gjerne begge fremgangsmåtene for hva de er verdt, og styrer på den måten prosjektene sine inn i et terreng der man på et eller annet punkt gjør seg til offer for omstendighetene og må gi fra seg styringen helt og holdent hvis man skal komme noen vei videre. Det er gjentatt flere ganger tidligere, og det sies også et par steder innenfor disse permene, at mye ligger i dette navnet; man har frasagt seg ambisjonen om å være avant-garde og høre til fortruppene. Dette er noe som må tas bokstavlig; Baktruppen roter gjerne rundt i for lenge siden kartlagte, til dels forlatte, landskap, men på en måte ingen regnet med, ofte ved siden av det vedtatte, og noen ganger helt utenfor kartet. Med resultater som forbløffer selv den mest erfarne.

Homo Egg Egg

Ta f.eks Homo Egg Egg, som nesten helt og holdent finner sted under publikum, utenfor rekkevidde. Eller Funnysorryjesus, der hele scenariet er flyttet ut i gaten, og med dette overlatt til tilfeldighetene.

Det er først og fremst den historien om Baktruppen denne første delen dreier seg om. Og godt, her er grundige analyser av blant annet Kjetil Røed og Camilla Eeg-Tverbakk om de forskjellige aspekter og problemstillinger denne truppens praksis belyser. Som første del er det som sagt long overdue, men til gjengjeld en veldig god start. Tidligere i år kom det en 3CD- box med lyden fra denne kanten - noe som, løsrevet fra sin opprinnelige kontekst, fikk et collage-aktig, lett forvirrende preg, men som i likhet med denne utgivelsen utgjorde en viktig bit i et puslespill som aldri kan legges ferdig. Det er nå den drømmende kan begynne å drømme den drøm de som drømmer drømmer; The Complete DVD-set, med alt som er blitt dokumentert enten på magnetisk bånd eller digitale aluminiumsplater siden 1986. Det er lov å drømme. Fullstendig kommer bildet uansett aldri til å bli. Baktruppens eget arkiv er en sak, de forskjellige versjonene fra alt fra teaterteoretikere til tilfeldige forbipasserende en annen. Kombinasjonen skulle holde for en myriade av utgivelser i sporet etter denne, og det vil ikke forundre meg om så også skjer. Som institusjon er Baktruppen ved 23 å anse som godt voksen - den tid da man begynner å organisere familiealbumet og gjøre rede for sine memoarer. En veldig spesiell historie, som nevnt, som strekker seg geografisk fra Stamsund til Uganda, og fra Hong Kong til et tidløst rom der alt skjer samtidlig hele tiden. Glem alle forsøk på kronologi i dette tilfellet, det har uansett mindre betydning. The story must be told.

Tommy Olsson er billedkunstner, kurator og kunstkritiker

Ingressbilde: Fra Eurohæ? 2001; Baktruppens svar på en interrailtur Dag Solstad foretok, fra Moskva til Dublin, en forestilling som tar pulsen på døden i Europa.