Det er et absolutt minimum, med relevant kunnskap om scenekunst-/ teater- og/ eller kunstteori, for å vinne frem som kritiker.

Teori er ofte et eget fag ved scenekunstutdannelser, som et tillegg til det praktiske, heldigvis.

Det er klart at det er en fordel om rene teatervitere også hadde kommet gjennom nåløyet ved de praktiske kunstutdannelsene i tillegg, men det er klart at enkelte teoretikere har talent som kritikere, også uten praktisk erfaring.

Slett ikke alle som tar utdannelsen, hverken innen teori eller praksis og teorifeltet, har talent eller utholdenhet til å virke innen kunstfagfeltet, til tross for sin interesse for faget.

I virkeligheten er det kun utvalgte teoretisk anlagte som tilbys engasjement som kritikere og teatersjefer, og fagkonsulenter, det er heller ingen auomatikk i at scenekunststudenter faktisk blir kunstnere.

Innen all fagutvikling finner man enere og andre, ikke bare talenter.

Det er ikke uten videre ekvivalens mellom en persons primærutdannelse og profesjon. Der spiller faktorer som jobberfaring, arbeidsmarked, faglig utfordring, og etterspørsel viktige roller.

Talent, oppvekst, miljø, utvikling og erfaring vekker individuelle egenskaper til live, slik vokser blant annet de kritiske stemmer frem.

Hva vil du som skriver kommentaren "kritiske røster" fram til egentlig (i skrivende stund er innlegget lagt inn anonymt), synes du motsier deg selv her? Hva vil det si å "vinne frem som kritiker"? Et par av teaterkritikerne i Norges største aviser har ingen teaterfaglig bakgrunn på høyere nivå, hverken teoretisk eller praktisk, men har i aller høyeste grad en stemme i offentligheten. Hvor tungt den veier og for hvem er en annen sak. Å forvente at teaterkritikere skal ta en praktisk utdannelse etter sin teoretiske mastergrad er helt urealistisk og burde være unødvendig, og jeg har til gode å høre et virkelig velbegrunnet agrument for dette. Hvorfor skal kritikeren være en teaterinnsider på denne måten hvis det er leseren man skriver for?

Vær klar over at å være scenekunstkritiker ikke er et yrke i likhet med å være skuespiller, regissør, eller teatersjef. Det er på grunn av avisenes prioriteringer en deltidsjobb som krever at du har mulighet til å ha andre inntektskilder (som etter noen år som frilanser innen kunstfeltet til slutt gir problemer med habilitet) og at du mest sansynelig indirekte subsidierer mediet du jobber for med å betale din egen kontorplass, datamaskin, telefonregning, forsikringer osv dette høres kanskje kjent ut for frilans kunstnere? Du har imidlertid heller ikke anledning til å søke støtte slik frilans kunstnerne ellers har, all den stund det bare er et stipend for kritikere. Therese Bjørneboe er den første/eneste som har fått dette, og skal hennes erfaringsbakgrunn og format være lista er det ikke så mange andre kandidater innenfor norsk scenekunst i dag, da få har anledning til å prioritere å dedikere seg i like stor grad til kritikerrollen. Dette og kritikerens manglende status er kritikkens største problem.

Det burde virkelig ikke være noe mangel på steder å trene på å skrive i dag, studentaviser, lokalaviser, og gratismagasiner trykker alle anmeldelser og i debattforum på nett kan man øve seg på å kaste seg ut i diskusjoner. Å slippe til i riksdekkende presse er derimot ikke noe man uten videre kan forvente å få gjøre som fersk kritiker, da burde man skille seg ut både på kunnskapsnivå og skrivetalent. Teatervitenskaplige studier har ikke i tilstrekkelig grad kunnet tilby studentene faglig kunnskap om teaterkritikk og skrivetrening, på tross av dette har det likevel kommet mange teaterkritikere ut av teatervitenskap studiene både i Oslo og Bergen. Disse har en faglig ballast som gjør dem i stand til og interessert i å se teatret i kontekst, noe verken avisene eller teatrene nødvendigvis er interessert i; forestillingen skal anmeldes på sine egne premisser som det ble gjentatt igjen og igjen under debatten, fra DNS dramaturg Solrun Toft Iversen. Mange av avisene er mest interessert i enkle brukerveiledninger, og de har kanskje også sin funksjon, uten at man nødvendigvis kan kalle det kunstkritikk?

Det finnes mange tilnærmingsmåter til kritikerrollen noe som tydelig viste seg i debatten i Bergen. I stor grad henger meningene sammen med hva man tenker om teatrets plass i samfunnet. Det stemmer forøvrig ikke at det ikke er medier hvor scenekunstkritikk får være noe mer enn brukerveiledning. Norsk Shakespeare og teatertidsskrift, scenekunst.no og kunstkritikk.no er rom der dette er mulig, Klassekampen og Morgenbladet, nisjeaviser som sloss om å "øke mest" er det også. 3T er lagt ned, men ble drevet av idealister fra teatervitenskap, det skal bare noen nye entusiaster til for å starte noe nytt. Mest sansynelig er det ikke marked for så mange flere spesialiserte arenaer for scenekunstkritikk, Norge er et veldig lite land, men det finnes mange kulturtiddskrifter hvor man kan skrive teaterstoff, hvis man finner riktig vinkling og skriver godt.

Til Karoline Skuseth; debatten i Bergen handlet spesifikt om kritikerens funksjon og ikke om mediebildet og en problematisering av tabloidiseringen som i stor grad dominerer mange avisers kultursider. Debatten du etterlyser ble arrangert noen uker i forveien og tok for seg dette temaet. Meningen var nå å spisse diskusjonen rundt scenekunstkritikk. Dette vet jeg fordi jeg var ordstyrer og således muligens kan ta på meg noe av ansvaret for at temperaturen ikke ble "høy". Oppdraget gikk faktisk på at den ikke skulle bli polarisert og tabloid, noe den lett kunne blitt med utgangspunkt i debatten rundt Charlotte Myrbråtens kommentar om Jan Herwitz. Panelet kom tydelig fram med helt ulike meninger, til tross for at de ikke slo hverandre i hodet med dem.

Beste subjektive hilsen fra Ine Therese Berg, ordstyrer for "Terningen er kastet", teaterviter og fagkonsulent i Danseinformasjonen, samt sporadisk teaterkritiker i NS&TT.

Det er bra at vi får en fokusering på kvaliteten og omfanget av kritikken, kritikernes faglige og erfaringsmessige kompetanse.

Jeg oppfatter det slik at en god kritiker trenger å ha en bred erfaringsbakgrunn innen det fagområde som man våger seg ut på å anmelde.

Videre bør en kritiker i tillegg til en glødende interesse for og kjærlighet til det de skriver om, også ha en relevant teoretisk bakgrunn, fortrinsvis med tilliggened kompetanseområder, men erfaringsbakgrunnen er helt avgjørende.

Uten et bredt, godt og variert bakteppe har man ikke noen bakgrunn for å kunne uttale seg kritisk.

Videre er det klart at man bør også ha en god penn, slik at man i korthet kan klare å beskrive det som man vil frem til. Uten å klare å fange lesernes interesse i løet av de første par linjer så har man mistet mye av sin leserskare, og dette vil da også gå ut over det medie man skriver for.

Dessverre så sliter dagens kritikerstand med nedskjæringer i mediene, som gjør at mange medier ikke har råd til å sende en kritiker rundt på oppdrag, og dermed ikke hjelper en kritiker på å bygge opp sin erfraingsbakgrunn. Imidlertid er det ikke nok å vente på at dete skal skje vie et medie man er ansatt i.

Kritikerne, eller de som ønsker på sikt å kunne kalde seg kritikere. De bør i egen interesse, for å bygge opp en relevant erfaringsbakgrunn, gjennom en lang periode har interessert seg for fagområdet, og på eget initiativ, og for egne kostnader tilegne seg en relevant erfaringsbakrgunn.

Dessverre får man ikke dette ved et par års studier ved en høyere undervisningsinstitusjon, dette er kun en liten del av den bakgrunn man trenger for å bli tatt seriøs og bli respekter som kritiker.

Til Ine Therere Berg:

Jeg har full forståelse for at du presiserer debattens offisielle agenda. På tross av det mener jeg at 'kritikerens funksjon' og 'problematisering av tabloidisering' er to sider av samme sak, kommentaren min bærer dermed også preg av dette. Du påpeker et av mine sterke ønsker: å endre vår teaterdebatt til noe mer progressivt og skapende, kontra den til en viss grad kverulerende tonen som har preget diskusjonen i det siste. Jeg unnlater å bruke mer tid på "Jan Herwitz" akkurat her.

Jeg er ikke ute etter å kritisere temperaturen i "Terningen er kastet" som sådan, heller rammene for den. I disse dager, hvor Den Nationale Scene utad ser ut til å bruke mer energi på å lansere seg selv som tv-kjendis enn å fronte en så utopisk tanke som å sette opp ny dramatikk (kanskje tilogmed lokal!), er det etter min mening prekært å lansere utfordrende teorier - og ikke minst skape et landskap de kan såes i. Debatten i forrige uke var en slik anledning, og et viktig skritt i riktig retning.

Takk for alle innlegg!

Hjertelig hilsen, Karoline Skuseth

Hei igjen Karoline

Det er et ønske du er ikke alene om, men debatten om tabloide medier syns jeg er en vedvarende diskusjon som altfor ofte tar form av unyansert klaging. I følge min far har det blitt klaget over hvor tabloid Dagbladt er siden 60-tallet. Jeg er mer opptatt av å se på hva som faktisk skjer som er positivt, for eksempel at både Aftenposten og Dagbladet har styrket kommentarsidene sine.

Hvis du fikk med deg avslutningskommentaren min så sa jeg at jeg håpet at en debatt om scenekunstens innhold ville engasjere like bredt som høstens mange kritikerdebatter har gjort, vi er med andre ord enige om at det trengs. Skjønner hvor du vil hen, for på sett og vis blir kritikerdebatter lett metadebatt fordi kritikken jo har sitt utspring i verket. Samtidig er kritikken noe mer, den er også et innlegg i en offentlig debatt omkring kunst og samfunn, hvis den får lov til det.

I kommentaren din refererer du til Ibsen, noe jeg syns er interessant, selv om jeg er usikker på det er riktig å idealisere teaterkritikken som ble skrevet på den tiden. Hvis man skal dra resonnementet hakket lenger ville jeg heller pekt på at Ibsens forestillinger var talerør for radikale ideer i en tid hvor teatret spilte en sentral rolle i offentligheten. Da er det klart at kritikken av disse forestillingene ble en viktig del av den debatten omkring temaene kvinnesak, klasse, og seksualmoral. Det teatret som det blir skrevet om i dagspressen og ukepressen i dag er ikke i noen stor grad en progressiv arena hvor det settes dagsorden, uten at det betyr at forestillingene eller teaterhåndverket er dårlig eller at man ikke kan lage politisk kunst. Når dette er den dominerende situasjonen (ingen regel uten unntak) så påvirkes også kritikken, og kritikere flest har heller ikke lenger noen sterk stemme i offentligheten. Spørsmålet er, skal vi nøye oss med det?

Beste hilsen Ine

Hei Ine!

Det hersker ingen tvil om at vi deler mange synspunkter på dette feltet. Dags- og ukespressen er på ingen måte en gradestokk for hvordan det står til på norske teaterscener, de er i beste fall en snittflate. Grunnene til dette er selvfølgelig mange (og praktiske), og krever sin oppmerksomhet. Men så var det det med høna og egget igjen. Hvordan skal teaterkritikken revolusjoneres når teatret den skal kritisere på mange måter er en ustyrtelig Bastille?

Jeg nevner Ibsens kritikere for å gi et velkjent eksempel på at teatret kan ha en større samfunnsrolle enn det har i dag - å idolisere dem ville være å gå for langt. Man kan selvfølgelig også nevne Brechts innvirkning på de tyske institusjonsteatrene, som i etterkant har vært eksepsjonelt flinke til å adoptere nye idéer som sine egne. Det tyske publikum har vært klare for å ta imot dem, siden tanken om at teatret er mer enn en underholdningsbastion er et premiss for deres interesse. Men dette har jo igjen sine baksider; blant annet er ikke behovet for en ekperimenterende avantgarde like stort.

Jeg blir nødt til å trekke tilbake mitt lille stikk til DNS' manglende satsing på lokal dramatikk. På programmet for 2010, som ble lansert klokka 13.00 i dag, finnes nemlig "Svartediket", verdens første Black-metal musikal. Fra Bergen. Overrasket, men ikke overbevist, aner jeg lys og litt rare skyer i horisonten.

Hjertelig hilsen Karoline