- Anmeldelse -

Av Anna Helene Valberg

Foto: webverket.no

Det finnes svært lite informasjon om den unge forfatteren som døde i 1870. Kun et uskarpt fotografi gir oss et bilde av hvordan han så ut. Etter hans død var det ingen som verken hadde sett ham eller hørt om ham eller verkene han etterlot seg. Det skulle ta 40 år før de gryende surrealistene, blant andre André Breton og Salvador Dalí, oppdaget litteraturen hans og trykket ham til sine bryst. Isidore Ducasse går i dag for å være surrealismens far.

Forestillingen Siste Sang handler om Ducasse sine siste dager. Som forfatter opererte Ducasse under pseudonymet Comte de Lautreamont. Etter Lautreamont står hovedsakelig to arbeider. Som 22-årlig ferdigstilte han en samling lange prosadikt kalt Maldorors sanger. Tekstene dreier seg i stor grad om grusomhet og smerte, og protagonisten er den misantropiske skikkelsen Maldoror. Tekstene er inspirert av gotiske og romantiske diktere. De er fulle av voldelige bilder, og livet er malt i jævlige farger. Som antidot og håp mot denne miserable tolkningen av menneskelivet begynte Lautreamont å jobbe med en tekst som skulle bringe inn det gode i mennesket. Han mente ikke dette som en falsifisering av sin første bok – han mente at det gode bar i seg det onde. Men han greide aldri å fullføre dette verket, og det som er blitt stående igjen er diktene Poesier.

Svart og bar

Scenen er svart og bar. Opp etter veggen står et vakkert, lite orgel i tre. Midt på gulvet står en skolepult og en pinnestol. Langs veggene henger plansjer med bilder av dyr, planter og menneskelige indre organer. Stykket starter med at en Lautreamont-figur, organisten, møter sitt instrument. Mennesket som dyr mønstrer rolig, men intenst, sin motstander. Krøket sammen som en fugl, med armene opp etter ryggen og hodet ned hveser organisten mot orgelet. Vi ser knapt nok ansiktet hans, men en dans utspiller seg til høye kvin. Så får han endelig satt seg. Det blinker i lysstoffrør og Lautreamonts lærer entrer scenen.

Læreren er en grim og streng mann, og når han leser det Lautreamont har skrevet, møter han det med en brekning. Han kvalmes over det han leser, og en akrobatisk dansesekvens rulles i gang med kråkestup og kråkeskrik. Han flakser mot himmelen og fekter med pekestokken. I møte med den voldelige litteraturen slites den gamle i et kjent dilemma. Skal han holde fast ved at hans egen kunnskap er den rette, eller skal han anerkjenne den unge Lautreamont? Han vet at det gamle må rives ned for å gi plass til nye uttrykk. Så taler han. Stemmen hans høres drømmelik ut, som om han egentlig snakker baklengs. ”Ungdommen lytter til den modne alders råd, og har ubegrenset tillit til seg selv“, sier han. Men læreren ser også at den unge mannen kjenner sine referanser. I sine egne verker trekker han på Poe, Goethe og Milton, og dét med en kjentmannsmine som forundret hans omgivelser. Han var tross alt bare 22 år gammel da Maldorors Sanger ble ferdigstilt. Lærerens dans er en reaksjon på det nye Isidore bringer.

Inn gjennom vinduet klyver så en ny Lautreamont-skikkelse. Med bustete hår og i en pen, brun dress klatrer han opp på lærerens skuldre. Denne bærer ham rundt mens Lautreamont messer: ”De viste ærbødighet for barndommen og for alderdommen, for alt som lever og for alt som er dødt”. Sakte, sakte, med vekselvis hviskende og høyfrekvent stemme skildrer Lautreamont menneskene. Denne teksten er hentet fra en passasje i Poesier (som beskriver det gode i mennesket) men er et revidert utdrag fra Maldorors Sanger (som beskriver det onde i menneskene). Kanskje derfor lyder det så smertefullt ambivalent, i stadige repetisjoner.

Sinna kalkun

Lautreamont kaster seg om natten over orgelet, tramper i vei på tangentene, mens han skriver og skriver. Han er som et ivrig, lite dyr med skrapende negler og maur krypende over seg. I en liten evighet repeteres en sekvens av uforanderlig skriving. Orgelet lyder som et horrorsoundtrack, og fra Lautreamont kommer hvesende lyder, som fra en sinna kalkun. Her finnes ingen framskritt, hans natur er alltid den samme. Han er veldig alene, men han har valgt isolasjonen selv. ”Hvem er det som åpner døren til mitt gravkammer?” spør han. ”Jeg har jo sagt at ingen får komme inn”. Så blir syklusen brått villere og villere. Lautreamont skriker som en besatt, dunker kroppen sin i pulten, en enorm smerte uttrykkes, det er som en demonutdrivelse. De jævlige skrikene kontrasterer det stille lydbildet som ellers preger forestillingen, og gjør vondt, også i våre kropper.

Så stiger Lautreamont skjelvende opp på pulten, han snurrer rundt og rundt, og en underlig forvandling er i gang. Det er dødens forvandling. Odille Heftye Blehr spiller Lautreamont, og det fungerer så fint å ha en kvinne i rollen at vi etter hvert glemmer det. Men nå plukkes plutselig klærne av kroppen til Lautreamont; ett etter ett flyr plaggene ned på gulvet. Endelig skjer det en forandring. Snart er det en naken kvinne som står foran oss. Forsiktig stiller hun pulten rett, legger seg ned og håper å få hvile. Men nede under pultlokket ligger det kvinneklær. Med munnen henter hun opp truser, strømper og korsett. Sakte og med krøkete, virrende fingre festes strømpene i hofteholderen. Hun sminker seg mekanisk med leppestift og rouge. Hun trekker av seg parykken og finner forbauset en vakker spenne til å sette i sitt lange hår. Hun graver seg inn i kjolen, fra gulvet og opp og poserer på høye hæler. Ikke mykt og elegant, men klossete og forvridd. Det er nå Døden kommer for å hente henne. Ned fra galleriet klatrer den, langt større enn henne. Hun forsøker å lokke den til seg, men den venter. Kvinnen byr så organisten opp til en stakkato dans – de danser og ler forlegent før de stiller seg opp langs veggen. Det mørkner og den store, svarte tordivelen henter sitt bytte. Men i egyptisk mytologi er skarabéen et symbol på gjenfødelse. Kanskje kan man dermed si at stykket antyder håp, tross alt.

Kaos

Grusomhetens Teater og dets stifter, Lars Øyno, har et prosjekt. De vil bort fra det tekstbaserte teater, og følger derfor Antonin Artauds prinsipper for det anatomiske teater. Her er tekst byttet ut med andre uttrykk: kropp, bevegelse, menneskelige lyder uten ord, dans, posering og repetisjon av bevegelsesblokker. Uttrykkene gir oss en helt annen kontakt med de lyder som står på scenen enn man er vant til fra det konvensjonelle institusjonsteatret. Formidlingen har som oppgave å skape kaos i publikums hode.

Faren ved dette er at man forutsetter at publikum er så åpne at de ikke avviser uttrykket fordi de ikke skjønner noe av det og dermed føler seg dumme.

Dette er ingen lett tilgjengelig forestilling. Teaterfølget mitt, som verken hadde kjennskap til Grusomhetens teater eller til Lautreamont fra før, reagerte nettopp på denne måten: her har jeg ikke stort å komme med, sa hun etterpå. Hun hadde ikke engang skjønt hvordan de ulike karakterene forholdt seg til hverandre, og følte at stykket snakket over hodet på henne. Det kan ikke være en betingelse for å få noe ut av forestilingen at man kjenner historien fra før. Dette er min innvending mot Siste Sang. Jeg har stor respekt for Øynos prosjekt, men jeg er ikke overbevist om at han alltid klarer å bringe budskapet sitt fram til tilskuerne. Men det som utvilsomt når fram, er den isolerte kunstnerens indre lidelse og forferdelige smerte. Hans siste dager, slik de framstilles av Grusomhetens Teater, er et styggfint og fortvilet skrik som skjærer inn til margen.

Anna Helene Valberg (f. 1982) er redaktør for studenttidsskriftet Argument, og har i en årrekke publisert teateranmeldelser på bloggen sin polkagris.blogspot.com. Hun skriver masteroppgave i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

________________________________________________
SISTE SANG

Idé og regi: Lars Øyno
Medvirkende: Odille Heftye Blehr, Lars Brunborg, Rita Lindanger
Gjøril Bjercke Sæther - kostymer
Jan Skomakerstuen - lys
Janne Hoem - inspisient
Per Bogstad Gulliksen - produsent
Trude Sneve - masker
Thor Eriksen - teknisk design

Spilles ons.-søn. kl. 20.00 t.o.m. søndag 20. des. __________________________________________________