Av Chris Erichsen
Foto: Ingeborg Eliassen

Alle som jobber med scenekunst, enten det er i eller utenfor institusjonene, som profesjonell eller amatør, vet hva som gjelder: Premieren. Det er da det skal skje. Det er da du blir målt og veiet - en gang for alle.

Denne forestillingen om premieren som alfa og omega vil Kristin Bjørn fra Ferske scener i Tromsø til livs. I en "how to do"-liste under tittelen "Veien blir til mens man hugger skog", lagt fram på Generator-seminaret Forfatteren som produsent i Oslo 14. januar, gjennomgikk hun en rekke på 12 punkter for hvordan man overlever som "forfatterprodusent". Ett av punktene dreier seg altså om å ta lufta ut av premiereballongen.

- Premieren er ikke målet. Investér heller i samarbeidet, samtalene og de kunstneriske dypdykkene. Det er det som skaper varige verdier, sammen med omtale og dokumentasjon, alt som gjør at prosjektet lever videre i samfunnet, sier hun.

Kristin Bjørn begynte foredraget sitt med følgende bekjennelse: - Jeg begynte med teater fordi jeg ikke ville være ensom lenger.

Underskogen

- Jeg tilhører det man kaller det frie feltet. Noen kaller det "underskogen", underforstått: Der talentene dyrkes fram og gror inn i skogen, altså institusjonene. Men den betegnelsen anerkjenner ikke jeg. Jeg har jobba i det frie feltet i 25 år - og har blitt her. Det har vært og er tøft til tider, men det er det verdt. Jeg mener at det er ikke en menneskerett å være kunstner. Jeg lager kunst fordi jeg mener samfunnet trenger det. Spørsmålet er om man gjør det av lyst eller nød. For tida er det av lyst, sa hun. - Jeg har gjort en "how to do"-liste, som like godt kunne vært en "how to live"-liste.

Nedenfor følger lista, akkompagnert av hennes egne kommentarer, alt sammen basert på hennes 25 år lange erfaringsbakgrunn som fri scenekunstner:

1. Vær tydelig om hva du vil.
Dette gjelder både: A: Innhold B: Samarbeidsform. Det er forskjell på "one vision" og teamarbeid.
(Det frie feltet er flinkere til dette enn institusjonene. Vi stiller spørsmålet "hva vil vi" oftere, rett og slett fordi vi er tvunget til det.)

2. Orientér deg med måte.
Det er ikke alt du trenger å vite.
(Det er så mange flinke piker i det frie feltet. Alt MÅ ikke være hundre prosent riktig på alle områder, alltid).

3. Dialog, dialog, dialog.
Gi folk muligheten til å hjelpe deg.
(Hvem andre enn du kan fortelle de som deler ut penger at tilskuddsordningen ikke passer det du holder på med?)

4. Akseptér jobben.
Du blir ikke en dårlig kunstner av å være god til å administrere.

5. Ta aldri opp lån.
Og ikke budsjettér inn publikumsinntekter!

6. Skriv enkle kontrakter med medvirkende.
Du kan ikke kontraktere deg vekk fra konflikter. Har du 10 punkter i kontrakten som skal beskytte deg mot worst case-scenarier, peker de på det 11..
(Danse og teatersentrum har lagd detaljerte kontrakter for å beskytte prosjektmakeren. Det er fint, men i verste fall gjør det ting verre. Gjør det enkelt og ikke la mulige konflikter være utgangspunktet for et samarbeid).

7. Vær åpen om de økonomiske rammene.
Vis produksjonsbudsjettet til alle medvirkende.
(Vær raus. Det skaper tillit.)

8. Premieren er ikke målet.
Investér i: A: samarbeidet, samtalene, de kunstneriske dypdykkene. B: omtale, dokumentasjon – alt som gjør at prosjektet lever videre i samfunnet.
(Alt for mange ganger har livet mitt hengt på den forbaska premieren.)

9. Søk samarbeid med institusjoner og festivaler.
Men vit at det vil ta dobbelt så mye tid som du tror, og at du mister innflytelse.

10. Tenk på tida som en venn.
Det ville være en katastrofe om den ikke gikk. Du lærer med tida og blir litt klokere. Gjør det viktigste nå.
(At tida går er en bra ting. Alternativet er nokså trist. En tommelfingerregel er at det vanligvis tar 2-3 år fra ideen fødes til resultatet foreligger. Og da jobber vi effektivt.)

11. Ikke heng selvbildet ditt på å være forfatterprodusent.
Livet har mer å by på.

12. Skriv lister over det du har gjort, ikke det du har tenkt å gjøre.