Kristin Bjørn antar at dersom Troms fylke og Tromsø kommune skulle betale samlet 10 ellr 20 prosent av det offentlige tilskuddet til Hålogaland Teater istednfor 30, så ville det bety at at annen kunst og kultur i fylket/kommunen ville bevilges de dermed frigjorte regionale midlene. Det kan jo hende, men like godt kan det motsatte skje. Fylke og kommune ville sukket lettet over at staten overtar større økonomisk ansvar for teatret, noe som gjør at de dermed frie midler kan benyttes til ethvert annet viktig tiltak som også trenger penger.Sånn sett kan regionen likegodt komme til å bruke mindre på kultur enn den gjør i dag. Min politiske erfaring tilseir nettopp dette. Når rådmenn skal saldere sine budsjetter år om annet er det selve salderingen som står i høysetet, og det blir oftest ytterst vanskelig for politikerne å gå inn for noe annet. Da må de nemlig skjære ned på andre offentlige tiltak, som kan svi vel så mye.Dessuten - dersom staten skulle ta mer enn 70 prosents andel, så ville det lett kunne føre til mindre statlige bevilgninger til f. eks Norsk Kulturråd, som jo også fordeler midler til annne kunst og kultur innen scenekunstfeltet.Og når det gjelder Nordnorsk Opera- og Symfoniorkester, så er jo også Norsland og Bodø inne i finansieringen. Bevilgningene til Tromsø Kammerorkester ville også ha økt.Og husk nå på at Opera Nord også er inne i bevilgningen til orkestret nå. Og hvem tror nå egentlig på at staten ville påta seg større andel?Så, Kristin Bjørn - ditt forslag kan bli et langt styggere scenario enn du kanskje tror.

Med 25 års erfaring med fri scenekunst i kommuneNorge er jeg fullstendig klar over hvilke prioriteringer som gjøres i økonomiske krisetider. Det er jo nettopp det som er utgangspunktet for mitt resonnement. De store institusjonene som kan lokke med statlig hovedfinansiering blir skjermet eller får vekst. Andre scenekunst- og musikkuttrykk blir satt opp mot sykehjemsplasser. Dersom man mener at et mangfold av kunstprodusenter er viktig for demokratiet og kunsten, så MÅ det tas grep for å hindre ensrettig. Hvorfor kan ikke staten si til regionene: Vi øker vår andel fra 70 til 80% FORUTSATT at dere støtter andre profesjonelle aktører med tilsvarende beløp. Hvis dere ikke gjør det, betaler vi bare 70%. Hvorfor er det bare institusjonene som skal nyte godt av statens "pisk"? Et demokrati trenger meningsbrytning og sterke stemmer som ikke lar seg institusjonalisere.

Det er vanlig i nettfora å skrive tilsvar på innlegg uten å ha lest dem særlig nøye.

Karoline Skurseth bør samle fordommene sine i en helhetlig artikkel og sende dem inn til VG. Det er denne formen for teaterkritikk de ville elske!

Det blir litt patetisk å anklage "en skisse til et manifest" som er skrevet for scenen for å være for generell og for å ikke komme med så mange konkrete forslag. Intensjonen med utkastet var å samle noe ganske vanlig kritikk i en helhetlig form. Jeg har fått svært god tilbakemelding etter forestilling og ble oppfordret til å legge ut sceneteksten her. Jeg er ikke så sikker på om dagens tallfikserte debatt gjør seg så godt på scenen. Det gjør derimot ordet "revolusjon" som får enhver dilettant til å se rødt.

Det som trengs i dette forumet er en prinsipiell debatt om organiseringen av de store institusjonene. Vi har kremmerstyrte nasjonalteatre der scenekunstmiljøet/fagorganisasjonene ikke har noe å si. Dessuten bør man se på ordningen med én teatersjef, fordi vi ikke har teatersjefer med kompetanse til å sette et helt nasjonalteaters program. Det hadde vært bedre med en programkomité/kunstnerisk råd. For det tredje bør etter min mening de faste ensemblene, teknikerstaben og antallet ansatte bygges ned i de nasjonale teatrene. Skjelbred har helt rett når han fokuserer på dette i debatten som nå går. Det er uforsvarlig at (etter et kjapt overslag) mellom 75 og 80 % av budsjettene på de nasjonale teatrene brukes på lønninger.

Inntjeningskravet må bort, fordi det bidrar til å hemme utviklingen av teateret. Det er bare i Norge man kan være så dumme at man mener at et statlig finansiert teater skal sette opp musicals. Når enkelte teatervitere mener at det er opplagt at man skal tjene inn overforbruket på nasjonale teatre ved å programmere dill og dall på hovedscenene så gir jeg meg ende over. Hva med å ikke overforbruke og heller slanke den faste staben for å holde seg inn under de tilskuddene man får fra staten? Da kan man også satse nyskapende og dristig.

Hvorfor blir det ikke noe bråk når kulturrådet vedtar å fjerne kravet om kunstnerisk nyskaping fra statuttene? Er det sånn fatt at teaterfolket er enig om at vi skal ta bort kravet om nyskaping samtidig som vi skal ha et krav om å spille Ibsen og musicals (som er opplest og vedtatt som den eneste trygge publikumsmagneten)? Akk o ve.

I motsetning til de fleste debattantene lider jeg ikke av publikumsforakt og mener at publikum kommer hvis de opplever scenekunst som er viktig og allment engasjerende. Noen må satse på dette så publikum får anledning til å motbevise populistisk tankegods. Det er ikke ansvarlig å ta til orde for at vi ikke en gang skal forsøke å gjøre Norge til en kulturnasjon. Det er mange som ikke følger med i tida og ser hvor mye mer åpne publikum er for samtidskunst i dag enn for bare 10 år siden.

Det blir mye tallflikking og statistikk på scenekunst.no. Det er tydeligvis vanlig at teaterfolk leker byråkrat og politiker. Det er sikkert den beste søknaden for å fremme karrierene sine i dag. Men samtidig blir det forbausende lite tyngde i den prinsipielle debatten.

Kristin Bjørn tror på reform, ikke revolusjon. Hvorfor ikke? Har hun funnet ut av dette selv? Eller er det den gamle regla om at det er en; "fin tanke, men fungerer ikke i praksis", som har blitt sann fordi den har blitt sagt for ofte?

Revolusjon har fungert og vært beste løsning mange steder, også i teateret og takk for det! Likevel må det roses at Kristin Bjørn framlagger et konkret forslag som faktisk kanskje kan fungere litt. Og for å ha det sagt; jeg tror på revolusjon OG reform. Så kanskje en form for revolusjonær reform er det beste?

Skurseth får som fortjent for sin overfladiske kommentar. Nok om det.

Jeg skjønner likevel fremdeles ikke noe av Marius von der Fehrs revolusjon. Stemmer hans syn på institusjonene overens med virkeligheten? Har vi "kremmerstyrte nasjonalteatre der scenekunstmiljøene/fagorganisasjonene ikke har noe å si"? Det er i så fall en påstand som må bevises. Jeg opplever heller ikke at de fleste av debattantene lider av publikumsforakt, selvom jeg har registrert noe trøtthet ved den tanken at 'teater for få mennesker, kan være vel så bra som for mange'. Noe jeg tviler på, men ikke skal ta noe sterkt standpunkt mot eller for.

Er det også riktig å bygge ned skuespillerstaben noe mer enn i dag? Flere og flere av institusjonsteatrene velger å ansette freelancere i stedet for å ha faste ansatte, er det god arbeidslivspolitikk? Gagner det kunsten at kunstnerne ikke får jobbe sammen over tid som et ensemble?

Jeg kan heller ikke forestille meg at manifestet har blitt angrepet for å være noe mer enn det har blitt fremstilt som, nemlig som en offentliggjort tekst fra en forestilling, som man offentliggjør av en grunn. Spørmålet man derfor vil stille seg er "har denne teksten noen reel verdi som manifest?" For ellers kunne vi vel ikke debattere den. Da var svaret fra meg og alle andre -nei. At von der Fehr også hevder at debatten her er for overflatisk har han ikke grunnlag for å mene, hvertfall ikke når han selv bidrar med noe av det mest overflatiske jeg har sett av innlegg her.

For hva gir vel mindre tyngde enn å gyve løs på "de fleste debattantene" her, uten å forsøke en dialog en gang? Og uten å begrunne og bevise sine bombastiske utspill om at vi har et system som er så pill råttent at det krever en fundamental omveltning, eller hvorfor det i det hele tatt burde angå de som har gitt opp institusjonene for lenge siden og er mer opptatt av at bevilgningene skal komme sin vei. Jeg mener ikke at det ikke burde angå oss alle, men jeg vil ha en forklaring, særlig når det er snakk om så sterke ideer som en revolusjon.

Jeg tror for øvrig at scenekunst.no lider mer under at så godt som ingen av kunstnerne eller byråkratene om du vil, ved institusjonene ønsker å delta i debatten her, enn at debatten her mangler tyngde og er full av tallflikking og statistikk.

Men fremdeles; Marius von der Fehr har oppdaget noen av symptomene på et sykt offentlig teater og en syk kulturnasjon for den saks skyld, det er jo fint, men ikke nyttig uten en ordentlig utredning av sykdomsbildet og årsaken til det, noe jeg ikke kan se at foreligger.

Jeg ble bedt om å uttale meg om manifestet - og ikke minst, publiseringen av den i dette forum - og svarte så ærlig som jeg i øyeblikket syntes jeg burde. Alt handler om kontekst; når teksten blir satt i en rolle som denne blir det naturlig å prøve å definere dens relevanse, på godt og vondt. I store ord, javel. Det får så være. Jeg ønsker å snakke et språk alle forstår.

Min 'klamme hånd' retter seg i hovedsak mot situasjonen manifestet henvender seg til, og frustrasjonen over å stå på stedet hvil i den. Problemet med manifestet, skisse eller ei, er fraværet av et løsningsorientert forslag i jungelen av misnøye jeg til tider føler jeg går meg vill i. For meg har revolusjon alltid handlet om et alternativ.

Jeg forventet selvfølgelig svar på tiltale da jeg kom med en så spisset kommentar, men hadde ønsket at noen tok til motmæle med annet stoff enn 'fordommer' og 'å få som fortjent'. Om man skal være redd for å åpne nebbet her på scenekunst.no er det ikke så rart at debatten er forbeholdt erfarne scenekunstere og kritikere og diskusjoner om budsjetter og formålsparagrafer, ikke et vondt ord om dem for det, men noen ganger hadde det vært forfriskende med nye og utradisjonelle tilnærminger til hvordan teatret står i Norge i dag.

Er det ikke tross alt det vi bryr oss om her, og er det ikke det von der Fehr søker å gjøre noe med i sitt manifest? Han sier at han ikke vet hvordan 'revolusjonen' skal se ut - jeg sier meg enig i Thorleif Linhave Bamles uttalelse på seminaret "Scenekunst i Bergen nå" lørdag 30.1. - man trenger først og fremst en holdningsendring og en vilje til å skape nytt teater for å påvirke forholdet mellom det frie og det institusjonelle scenekunstfeltet.

Jeg opptas mye av tanken på økonomi i forhold til lidenskap. Når blir teatret jobb? Forandres lidenskapen og kjærligheten til teatret som kunstform til tall på et ark? Jeg håper og tror at nettopp lidenskap er et premiss som alltid er tilstedeværende i teatret, og at det er denne som forsikrer kunstformens overlevelse.