Jeg er enig i alt det Ole Johan Skjelbred skriver, men jeg vil også påpeke at dette vil åpne for at en teatersjef helt legitimt kan flytte rundt med "hoffet" sitt. En teatersjef er som oftes også regissør, og jeg tror at denne har godt av å måtte forholde seg til skuespillere som han/hun ellers ikke ville ha jobbet med, men må, på grunn av at de er fast ansatte.

At de fast ansatte stadig blir eldre og at disse ensemblene ikke alene kan dekke alle aldergrupper er et stort problem.

Til sist vil jeg nevne at hele denne artikkelen synes å være skrevet fra et hovedstadssynspunkt. I provinsene har de ansatte ikke samme mulighet til å gjøre film, tv oa.

Vedr Sven Henriksens innvending: Jeg skylder å gjøre oppmerksom på dette sitatet fra Skjebreds artikkel: "Det må understrekes at superfrilans-ordningen i første rekke gjelder de større teatrene i de større byene, på de mindre teatrene gis faste stillinger som premier til dem som velger å bli værende – en form for distriktspolitikk."

Ja, så det etterpå. Beklager.

Det kan se ut som om overskriften "-Faste ansettelser dreper kunsten" er hentet fra min artikkel... Jeg vil bare presisere at det er den ikke! Jeg har forsøkt å unngå slike bombastiske utsagn for å legge til rette for en litt mer nyansert debatt... Hyggelig at Scenekunst.no trykker artikkelen! Håper noen vil kommentere den!

Jeg var kanskje litt kjapp. Ole Johan Skjelbred har rett i at tittelen ikke er hentet fra artikkelen hans. Den er, slik jeg tolker den, en oppsummering, et konsentrat av bl.a. følgende utsagn:

"...i det store og det hele fører det til at skuespillergruppene møter nye prosjekter og endringsprosesser med konservatisme, og bidrar til å sementere tanke og uttrykk på teaterfeltet generelt. Slike skuespillertradisjoner, som bæres videre bevisst og ubevisst, gjør at f.eks. unge regissører i møte med teatret må tilpasse seg de rådende forhold, og inngå kompromisser der de burde hatt mulighet til å lete friere”.

Og dette:

"Dagens ansettelsesforhold bygger opp under teatrene som lukkede, selvforsynende organismer, hvor nye stemmer vanskelig kommer til, fordi husene er «seg selv nok»."

Og dette:

"Husene gror igjen av altfor store administrasjoner og tekniske avdelinger, og kunstfientlig avtaleverk."

Tittelformuleringen er ikke så langt unna alt dette, men likevel: Det er min, og ikke Skjelbred sin formulering. Jeg beklager.

Er det bare jeg som reagerer på at ingen fast ansatte skuespillere tar til motmæle?

Uansett om man er enig eller uenig, bør Skjelbreds grundige artikkel være godt utgangspunkt for diskusjon. Når det gjelder antall skuespillerstillinger ved teatrene, er det et imidlertid et poeng at den nevnte avtalen mellom NSF og teatrene er en minimumsavtale, og at antallet engasjementsstillinger i realiteten er mye høyere: Ved utgangen av 2009 var det i tillegg til rundt 170 fast ansatte, 150 skuespillere i engasjement ved norske teatre. Andelen frilansere ved teatrene er altså i realiteten ca 47%.

Når det er sagt, er det ingen tvil om at antall frilansskuespillere i Norge har eksplodert de siste årene, og skuespillerforbundets arbeid formes selvfølgelig av dette. NSFs oppgave er å ivareta yrkesgruppen som helhet – både frilansere, fast ansatte og kommende faste ansatte.

Spørsmålet om antall faste stillinger er igjen oppe til drøfting i Norsk Skuespillerforbund. Sist det skjedde, ble det avholdt et stort allmøte der kretsrepresentantene uttrykte sterk skepsis til å redusere antall faste stillinger. Nå har blant annet konkrete henvendelser fra teatre om å reforhandle avtalen igjen aktualisert debatten, og dette kommer til å være en sentral diskusjon i tiden framover.

At andelen frilans-skuespillere utgjør en større del enn hva NSF´s minimumskrav til teatrene tilsier, er iallefall ikke NSF´s fortjeneste! Det kan heller sees på som et symptom på at modellen med faste skuespillergrupper ikke fungerer - noe som gjør at teatrene er nødt til å ansette ekstra skuespillere på toppen av de faste. Jeg har tilgode å høre et eneste kunstnerisk argument for å opprettholde ordningen med faste ansettelser. Til de av dere som eventuelt måtte ha et slikt; vær vennlig å syng ut!!

Jeg tilhører dinosaurene, jeg er fast ansatt. For meg er det selvfølgelig utelukket en fordel. Jeg tilhører et sted. Jeg utfører de roller jeg får av teatersjefen med stor glede, stort og smått. Identitet. Jeg vet at dette høres helt nedsnødd ut i en tid da vi helst skal finne opp nye spillestiler, innfallsvinkler, nytt stoff og det meste heter prosjekt. Jeg vet at det er innmari urettferdig at noen sitter og ruver på tryggheten en fast ansettelse gir og andre ikke får sjansen og det har jeg dårlig samvittighet for.
Hva kan jeg bruke den til? Jo, jeg kan være aktiv på mitt teater, være med å gi teateret den kunstneriske profil som teatret ble opprettet på, og som hele tiden endrer seg ettersom tiden herjer med oss alle. Jeg vil påstå at vi ikke har stivnet, ”vi faste”, men at det fører til diskusjoner ,av og til motstand og, om kunstneriske konsepter ,om hvordan vi skuespillere skal utføre vår jobb, ja det skaper friksjon, da kan det rett og slett slå gnister. Ansvar. Det følger et ansvar med å være dyktig og heldig. Det er forskjell på folk, trist og udemokratisk er det, men ikke alle er like dyktige. Skuespilleri og teater er et urettferdig foretak, men det betyr ikke at vi skal slutte å lete etter den for det. Jeg er helt sikker på at norsk teater er tjent med å ha faste ensembler, ”det må bo folk i byen for at den skal leve” Jeg er heldig som er kvinne og fast ansatt. Teater er en ”sakte” bransje verdensdramatikken har få roller for voksne kvinner. Kjernepublikummet er nettopp kvinner fra 35 og oppover. Å ikke ha faste skuespillerstillinger vil gå hardt utover kvinner. Flere ganger enn jeg kan huske har instruktører fantastiske ønsker om at en skuespiller skal balansere oppunder taket, eller kaste seg ned i ventende armer til med spillere, lekkert tenkt livsfarlig å utføre. Hvilken ung freelancer vil si det tør jeg ikke? Hvorfor skal teaterhusene bli rene reisebyråer? Hvem bestemmer da? Den teatersjefen som kommer med sin trupp og skal være der i 4 år? Skal han/hun hamle opp et stort administrativt og teknisk apparat, som sitter på faste stillinger? Enhver bedrift som ikke endrer seg 10 prosent i året er dømt til døden, leste jeg i en eller annen lederutviklingsbok. Hvis vi vil kalle teater en bedrift, så mener jeg vi gjør det, avtalen om at ca. 30 prosent av skuespillerstillingene skal være på åremål. Og forandre mer vil være å kaste barnet ut med badevannet, kaste skuespilleren ut av huset, og gjøre den viktigste stillingskategorien i et teaterhus til en salderingspost når det kniper med penger. For landsdels- og regionteatrene er det også dessuten beviselig dyrere med bare åremålsansatte. Det fører til færre produksjoner og dermed færre jobber for alle.

Sett med sjefen ved eitt av dei minste regionteatra, Sogn og Fjordane Teater, sine briller, som har ein fast tilsett skodespelar: Denne situasjonen gir svært stor kunstnarisk fridom. Samstundes produserer vi meir teater med denne modellen, gjerne med fleire skodespelarar, enn om vi hadde hatt eit fast ensemble med tre-fire skodespelarar, noko som var regelen for nokre år sidan.

@Ole-Johan: Avtalen mellom NSF og de enkelte teatrene ble laget med fokus på de faste stillingene, nettopp som et fleksibelt alternativ til Arbeidsmiljølovens "4-årsregel" som gjelder for det meste av norsk arbeidsliv. (Regelen går i korthet ut på at alle midlertidig ansatte skal få tilbud om fast jobb etter maksimum fire års sammenhengende engasjement.) Det ble vurdert at en absolutt håndheving av denne regelen ville kunne ha uheldige konsekvenser for skuespillerensemblenes sammensetning. Samtidig ønsket man å sikre at det fremdeles skulle eksistere en viss andel faste stillinger, derfor ble det i stedet inngått avtaler med hvert enkelt teater.

Det er viktig å få fram at skuespillerforbundets politikk på dette området i stor grad bygger på ønsker fra medlemmene/kretsene. NSF har nå mottatt en konkret henvendelse fra Nationaltheatret der ledelsen ber om å få reforhandlet avtalen og å redusere andel faste stillinger med 5. Dette har NSFs styre fulgt opp med en oppfordring til kretsen (dvs. skuespillerne) ved teatret om å arrangere et møte etterfulgt av en skriftlig avstemning. Vi oppfordrer alle skuespillerne ved teatret til å delta og si sin mening.

Som engasjementsansatt skuespiller er jeg selvfølgelig aktiv på "mitt" teater, og føler ansvar for og kjærlighet til det! Og har, i motsetning til Olaussen, ikke dårlig samvittighet for at jeg "stjeler plassen" fra andre, fordi jeg tror på at det vi holder på med bør baseres på tillit. Jeg er heller ikke uenig med Olaussen om at det er nødt til å være en utvelgelse om hvem som får jobbe ved et teater. Jeg tror bare ikke det er heldig at skuespillere - som de eneste av de kunstnerisk tilknyttede ved teatrene - skal være ansatt på livstid. Jeg er heller ikke imot at en skuespiller kan jobbe på et teater hele sitt yrkesaktive liv, men mener altså at denne tillitskontrakten bør fornyes for hver sjefs-åremålsperiode.

Hele denne debatten handler egentlig om hva min og de kommende generasjoner vil med teatret! Min generasjon er allerede vant til å jobbe på kortere kontrakter, og selv synes jeg altså det er best slik! 68-generasjonen går snart av med pensjon, og før man eventuelt re-ansetter skuespillere fast i de stillingene som da blir ledige, synes jeg at min generasjon må benytte den mulighet vi nå har, til å ta stilling til om vi har lyst til å beholde deres teaterstruktur!
Ang problemet knyttet til kvinnene over 40, så håper og tror jeg det må være mulig å lage ordninger som sikrer dem økonomisk og ansettelsesmessig, men argumentet er ikke godt nok til å opprettholde hele fastansettelsesordningen.

Ang de vanskeligheter Olausson ser for seg når det gjelder en eventuell overgang til et såkalt "åremålssystem", så tror jeg at de cirka 35 år man har til de yngste av dagens fastansatte går av med pensjon, er mer enn god nok tid til å forberede seg på denne situasjonen!

”Ta det rolig, det ordner seg aldri” de 35 år vi har til å berede grunnen for neste generasjon, legge det til rette slik Skjelbred mener er best for framtides skuespillere - tja jeg kan ikke spå om fremtiden, og hvordan kommende generasjoner vil organisere sitt teaterliv. Men de finner sikkert ut av. Jeg bare får det ikke til å stemme at de eneste som ikke skal være fast ansatte på et teater, ikke skal være skuespillerne, når det er vi som er varen. Det er jo slik at teater er ”samkunst”, vi avhengig av en hel masse andre yrkesgrupper, dramaturgi, lyd, lys, sceneteknikk, maske, systue osv, osv. Mye er tenkt og gjort før og mens vi holder på med vårt skuespilleri. Skal vi si ifra oss makt og innflytelse over dette store apparatet over utviklingen på teatrene? Er vi der på fast basis, er det vår plikt og rett til å følge med i timen, være positive komme med innspill og kritikk på repertoar og drift, bruken av de midlene teatrene får.

"Teater er en bedrift" "Vi er varen" osv. Det begynner å ane meg at Olausson og jeg har litt forskjellig syn på hva en skuespiller og et teater bør være!
Dersom jeg hadde en dårlig dag, ville jeg sagt at Olausson beskylder meg, som engasjementsansatt, for ikke å ha innflytelse, ikke å være positiv, ikke å følge med i timen (!?), ikke å komme med innspill til reportoar osv. Angående spørsmål om drift og bruken av midlene teateret får, så opplever jeg at det er det jeg i skrivende stund beskjeftiger meg med!

Men jeg har ikke en dårlig dag, jeg nøyer meg bare med å repetere for Olausson at de andre KUNSTNERNE ved teatret ikke er fast ansatt...

Synes dette er en vanskelig debatt, og vil legge til at på Trøndelag Teater har vi 3 faste ansatte kunstnere som ikke er skuespillere: Scenograf: Per Kristian Solbakken, Lysdesigner: Eivind Myren og Musikalsk leder: Ivar Gafseth.

Jeg synes at debatten egentlig kunne vært todelt, siden Oslo teatrene er i en annen situasjon enn f.eks Trøndelag Teater. Det kan hende at oppskriftene for Oslo-baserte og Ikke Oslo-baserte teatre burde være litt forskjellig for å oppnå det resultatet vi vil ha: BEST MULIG KUNST!

Jeg har inntrykk av at det er vanskelig å få skuespillere fra ca 45år og oppover til å komme til f.eks Trondheim hvis de ikke kan bli ansatt for mer enn maks 4 år fremover i tid, når det i tillegg er minimalt med skuespillerjobber utenfor teatret. Det er mulig jeg tar helt feil, og setter stor pris på hvis skuespillere i denne alderen kunne kommentert denne påstanden.

Jeg er enig i at vi kan trenge en forandring, men er usikker på om hele problemet ligger i faste ansettelser eller ikke. Jeg synes vi burde fokusere mer på hvordan vi kan videreutvikle og holde en institusjonsteaterskuespiller levende uavhengig av fast ansettelse eller åremål.

Et årvisst fenomen i den tiden jeg har vært skuespiller er den offentlige debatten om ansettelsesbetingelsene våre på institusjonsteatrene.Den er like forutsigbar og like lite overraskende som årstidene. Den største trusselen mot kunsten på de store teatrene er, etter mitt syn, kravet fra eierne om høy egeninntekt. Dette fører helt naturlig til repertoarvalg ikke blir kunstnerisk, men økonomisk motivert. Instititusjonene tvinges over på underholdningsteatrets premisser. De er ikke kunstnerisk drivende, selv om de har mange andre kvaliteter. I tillegg er institusjonsteatrene innbakt i en samfunnsstruktur som er gjennomregulert av lover og avtaler. Dette gjør dem topptunge, og lite manøvrerbare. Sånn sett utgjør arbeidsmiljøloven en atskillig større trussel mot kunsten enn skuespillernes ansettelsesforhold. Men altså hovedtrusselen: Kravene til besøkstall og inntjening.

Helt enig med deg når det gjelder inntjeningsmonsteret, Hallbjørn. Min erfaring er bare at de fast ansatte skuespillerne murrer, men gjør jobben likevel! Altså, de opptrer mer som ansatte enn som kunstnere, og går inn på underholdningsteatrets premisser. Når man er løsere tilknyttet et teater, kan man velge å si nei.

Hvis de fast ansatte ved et teater først og fremst murrer er jo problemet egentlig det murres. Ikke at de er fast ansatt. Jeg er en av de "yngre" fast ansatte ved Trøndelag teater og opplever ikke at murrefaktoren er så stor som du hevder.

Det er naturlig med en viss murring etter min oppfattelse. Alle ting som oppleves som forandringer skaper en viss skepsis. I trøndelag er vi til og med berømt for denne skepsisen. :)

Problemet oppstår når denne motstanden står i veien for fri kunstutfoldelse. Det må vi selvsagt sloss mot, men jeg er ikke sikker på om det er de faste stillingene som er den viktigste årsaken til at det blir for vanskelig. Inntjeningskrav, skuespillere som blir satt i "boks", den faste og kanskje for rigide måten man produserer forestillinger på er eksempler på andre faktorer som står i veien for fri utfoldelse.

Du etterlyser noe kunstnerisk positivt med faste ansatte. Vel det helt åpenbare for meg er at det faktisk noen ganger tar tid å bli god sammen med noen. Noen kan bare starte på scratch å være geniale sammen men det tror jeg er unntakene. Jeg opplever også at de fleste av mine kolleger er levende opptatt av å utvikle teateret videre og at kanskje særlig en del av de eldre kollegene er svært åpne for å oppholde seg utenfor komfortsonen sin. (Eldre trøndere uten ekstrem skepsis til nesten alt er utrolig sjelden, men finnes altså:)

Når det er sagt er jeg enig i at det noen ganger kan bli for rigid og forutsigbart. Derfor synes jeg denne debatten er utrolig viktig og håper det går an å utvide den litt, slik at også de andre faktorene som står i veien for at publikum får se fremragende, overraskende, nyskapende og grensesprengende scenekunst blir tatt med i betraktningen. Hvorfor har vi ikke noen gang et års prøvetid f.eks. Eller en uke for den sakens skyld.

Det er ikke optimalt at vi får en fast stilling og dermed legger oss til rette ved en institusjon for å suge livsgnisten ut av kunsten. Det er minst like lite optimalt at alle skuespillere flytter til Oslo hvor det er flest jobber og reiser ut i "provinsen"(som jeg med STOR skepsis så noen kalte resten av landet:) en gang i blant.

Alle murrer! Jeg mener bare de faste er strammere knyttet til teaterhusene, og at de, etter min erfaring, utfører det de blir bedt om å gjøre. De velger ikke å si nei.

Og jeg etterlyser ikke "noe positivt med faste ansatte" - jeg jobber daglig med faste ansatte og de er selvfølgelig ikke noe verre eller bedre enn oss andre... Jeg etterlyser et kunstnerisk argument for å opprettholde ordningen. For jeg mener, til forskjell fra Brandtzæg, at fastansettelsesordningen er med på å understreke det rigide og forutsigbare i programmeringen ved teatrene. Jeg er definitivt for at man skal jobbe sammen over tid, men mener at fastansettelser burde erstattes av åremål, feks 5-årige. Eller 10-årige. Eller 2-årige. Hvem vet?

Hyggelig at Trøndelag bryr seg om saka!

Jeg er til dels enig i at fastansettelsesordningen gjør ting litt mer rigid og forutsigbart. Samtidig med at jeg mener svært mange andre faktorer er vel så viktige for denne forutsigbarheten. (Nevmt noen ovenfor). Vi må prøve å finne måter å forhindre dette på. Både ved vårt eget arbeid og ved å være med i å påvirke teatrenes politikk og organisering, men jeg synes ikke det riktige er å kutte ut alle nye faste ansettelser.

Og jeg forstår ikke helt hvorfor vi skal være i et yrke der det ikke overhodet skal være mulig å få tryggheten og forutsigbarheten en fast ansettelse gir. Jeg tror svært få har blitt dårligere eller mindre åpne skuespillere av å bli fast ansatt. Men det er åpenbart at spessielt fast ansatte har et ekstra ansvar for å forhindre rigiditet osv. Ved å være åpne, følge med i faget, ta permisjoner osv.

I tillegg er det et distriktspolitisk element i dette. Vi hadde neppe hatt så mange dyktige fastboende skuespillere her i Trondheim hvis ingen hadde denne tryggheten som en fast ansettelse gir. Lånene er store hvis du skal bo her også. :)

Hvordan er det i Bergen, Stavanger, Tromsø?

Mye klok er sagt. Dette er en komplekst spørsmål, som det ikke finnes et svar på, men det er jo slik at alt henger sammen med alt og vi kan være så geniale som bare det og så hjelper det ikke hvis vi ikke har makten, eller litt av den i hvert fall til å på virke. Økonomien og krav til inntjening henger over oss, men det betyr jo også at når det er fullt hus så er det mange mennesker som er interessert i hva vi har å fortelle og som har gjort seg det bryderiet å betale for det de skal få oppleve. Penger er nå engang det vi bytter tjenester med. Samtidig som det heller ikke er slik at kunst blir dårligere med begrensninger, av alle slag, både økonomisk og kunstnerisk. Forøvrig har jeg aldri kalt teater for en bedrift.