Jeg vil benytte sjansen til en presisering, da jeg ser at teksten min kan misforstås.

Jeg reagerer ikke nødvendigvis negativt på harselering i seg selv, tekstlig sett ihvertfall. I dansemiljøet har derimot flere reagert på at Sidsel Papes tekst ikke går inn i forestillingene på prosjektenes premisser. De mener hun isteden benytter arrangementet Ny Norsk Dans som forelegg for å rette skyts mot Dansens Hus språklige presisjonsnivå. Jeg er ikke uenig med Pape i kritikken og at begrepet 'ren kunst' er problematisk slik det brukes fra Dansens Hus' side. Som jeg skriver dekonstruerer Pape ordet 'ren' og viser hvordan det er problematisk som beskrivelse for kunst.

Jeg vil med min tekst bidra til å gi litt faglig kjøtt på beinet i forhold til begrepet 'ren kunst', fordi hun ikke gjør det selv. Jeg er positiv til at det tas grep for å skape debatt i det norske dansemiljøet, men når selv en spissformulert tekst som dette ikke får folk på banen, så kan man spørre seg om polarisering er riktig strategi for debatt. Når det er sagt er det jo Pape selv som vet om debatt er hennes hovedanliggende i dette tilfellet. Et siste spørsmål er om det å kalle teksten en anmeldelse av Ny Norsk Dans var riktig? Personlig leser jeg teksten som en kommentar om Dansens Hus språklige og kunstfaglige presisjonsnivå.

Jeg takker teaterviter ved Danseinformasjonen, Ine Therese Berg, for å sette begrepet ”ren kunst” inn i en akademisk fortolkningsramme. Hun har rett i at jeg ikke gjorde det i min anmeldelse av NyNorskDans10 og det var heller ikke mitt anliggende. Scenekunst.no sine lesere generelt og dansemiljøet spesielt, er ikke akademikere. Min vurdering var at jeg ville nå lenger med en folkelig fortolkning av begrepet ren.

Det er flott at Berg teoretiserer rundt definisjonen av ”ren kunst” for den akademiske leser. Flere perspektiver er kjærkomment og særlig velkomment i dansemiljøet. Miljøet har mange meningssterke stemmer som dessverre sjelden eller aldri uttaler seg offentlig. Berg etterlyser at miljøet kommer på banen, noe jeg absolutt støtter henne i.

Berg tar ”ansvar” og gjør seg til talsperson for et ukjent antall ”flere” i dansemiljøet. ”Flere” har ifølge Berg ”reagert på at Sidsel Papes tekst ikke går inn i forestillingene på prosjektenes premisser.” ”Flere” mener at jeg ”benytter arrangementet Ny Norsk Dans som forelegg for å rette skyts mot Dansens Hus språklige presisjonsnivå”. Disse ”flere” må gjerne snakke på egne vegne og melde seg. Jeg skrev en anmeldelse, men tar gjerne en debatt.

At jeg beskyttet enkelte av bidragene ved NyNorskDans10 mot seg selv og ikke går inn i forestillingene på prosjektenes premisser, er noe Scenekunst.no sin redaktør og jeg vil være de første til å si oss enige i. Erichsen ønsker anmeldelser som er lenger og friere i formen enn jeg har anledning til i dagspressen. Som anmelder er mitt mål å kritisere utøvelse og koreografi samt programmør. Når Dansens Hus velger blant et stort antall uerfarne koreografer, er kvaliteten av det som vises på scenen i større grad programmørens ansvar og det ble mitt fokus i anmeldelsen.

Jeg oppfatter programtekster som endel av forestillingene jeg anmelder, en slags ”brille” å lese dem med. Dersom man på Dansens Hus føler seg harselert med, beklager jeg, men som enhver statlig institusjon trenger de faglig ansatte dansevitere som saklig kan imøtegå kritikk. Også når det blir påpekt at vårens program avslører et skrikende behov for hjelp til å ”oversette” fra dans til tekst og påse at skriftlig materiale holder mål.

Forøvrig er følgende definisjon hentet fra Dansens Hus vårprogram og tilhører Karene Lyngholm: Ren kunst er ”kjennetegnet ved risikotaking, sterke standpunkt, verk som debatterer samtiden og som utfordrer form mens de både gir spørsmål og svar til publikum”. Det kunne jo være interessant å høre hvor Berg vil plassere en slik fortolkning av begrepet i en kunsthistorisk kontekst.

Takk til Ine Therese Berg for hennes klargjørende artikkel om 'ren kunst'. Det var et godt påfyll i min slunkne kunsthistoriske dannelse.

Jeg så desverre ingen forestillinger på NyNorskDans i år. Men, jeg syns ikke det at Sidsel Pape bruker en "folkelig fortolkning" av begrepet "ren kunst" i sin anmeldelse av NyNorskDans10 er spesielt vellykket. - All den tid Sidsel Pape faktisk etterlyser en større faglig (akademisk) fordypning hos koreografene som deltar på festivalen. Hvorfor ikke gå inn i det akademiske da?

Jeg deltok med installasjonen "Identity? Fake it til you make it" på festivalen NyNorskDans i 2009. Med, den skrev jeg meg rett inn i det Sidsel Pape tok opp om identitetssøken i sin anmeldelse. Jeg er enig med Sidsel Pape at samtidsdansen skal "riste dette åket av seg" (evig identitessøken som tema for forestillingene). Men, det kan være at dette også er et tema i tiden? Jeg skulle ønske meg en mer akademisk artikkel om NyNorskDans som satte verkene der og temaene som ble tatt opp inn i en kunsthistorisk ramme.
Hilsen Helle Levang Moum

Takk Helle Levang Moum, for din etterlysning av tekst om dans! Dansemiljøet trenger mange flere aktive skribenter og dansekritikere. Du ønsker deg en ”akademisk artikkel om NyNorskDans”. Hva med et danseanalytisk og -historisk blikk på festivalen som også tematiserer identitetssøken? Oppfordringen bør i tilfelle gå til dansevitere og en slik tekst kunne gjerne vært bestilt av Dansens Hus til festivalens program.

Jeg skriver anmeldelser basert på danseanalyse i en sjanger som skal nå ut til dagspressens kvalifiserte lesere. Du må gjerne mene at min anmeldelse av NyNorskDans10 ikke var spesielt vellykket, som anmelder lykkes jeg selvsagt i varierende grad. Men at jeg ”etterlyser en større faglig (akademisk) fordypning hos koreografene som deltar på festivalen”, stemmer ikke.

I anmeldelsen skrev jeg at ”Dansens Hus lar koreografene skrive seg bort om sine kunstneriske målsettinger i programmet.” I debattinnlegget over har jeg direkte oppfordret Dansens Hus til å ta i bruk dansevitere for ”hjelp til å ”oversette” fra dans til tekst og påse at skriftlig materiale holder mål.” Det jeg etterlyser er at Dansens Hus tar sitt ansvar som formidlere av tekst om dans på alvor.

Ja, dette med å ta i bruk dere dansevitere har jo vært ditt anliggende i omtrent alt du har skrevet om dans, både her og i Dagsavisen, det siste året, Sidsel Pape. Det er prisverdig å ville stå til tjeneste, men jeg tror dine anmeldelser og kronikker ville ha godt av et mer distansert forhold til egen agenda. Message taken, move on!

Husk også at danseanmeldelser, så sjeldne de er blitt i dagens mediebilde, for kunstformens skyld gjerne også skulle skape nysgjerrighet hos den uinnvidde, samtidsdansen trenger sårt et større og mer sammensatt publikum

Takk til Sidsel Pape for presiseringen. Da vil jeg si meg enig i Ine Therese Berg sitt spørsmål til deg; "om det å kalle teksten en anmeldelse av Ny Norsk Dans var riktig"? Eller er den mer en "kommentar om Dansens Hus språklige og kunstfaglige presisjonsnivå", slik I. T. Berg leser den?

Hvis det er tilfelle vet jeg ikke om en anmeldelse av NyNorskDans er den rette sammenhengen å ta det opp i. - Fordi jeg opplever at det er en festival for nye koreografer, folk som kanskje ikke har finslepet sitt ståsted og som etter beste evne forsøker å formulere seg om prosjektet sitt i programmet. Det sitter desverre ikke noen stor skriverstab på Dansens Hus som hjelper disse koreografene til å fokusere tekstene sine. Men, jeg opplever at det er en festival der terskelen inn til Dansens Hus bevisst holdes lav, for å skape et rom der de nye koreografene kan skjerpes i møte med publikum.

Jeg tror dansekunstnere trenger å lære mer om å kontekstualisere sitt eget prosjekt slik billedkunstnere gjør det. Om danseviterne er nøkkelen til det vet jeg ikke. Når det gjelder Dansens Hus og deres tekster må vel de komme på banen selv.

Arne Fagerholt: Mener du at danseanmelderen bevisst bør skrive "snilt" om dans for å trekke et bredere publikum til samtidsdansen?

Ikke snilt, men "to the point" og på presentasjonens premisser. Ikke henge seg opp i hva som står i programmet eller at en kritiker så seg nødt til å klatre over et gjerde for å komme seg til spillestedet. Jeg er fullstendig enig med deg, Helle, at Ny Norsk Dans er en ramme for utprøving av nytt talent eller nye ideer, DET er kurateringsideen, og da bør man som kritiker forstå den konteksten. Så er det selvfølgelig fritt fram for å mene masse om det som blir presentert på scenen, men å la en avisomtale bli forum for en kampanje til danseviternes fremme, er vi ikke tjent med.

Så lenge kritikeren er saklig og begrunner anmeldelsen sin på en saklig måte mener jeg at hun har rett til å uttrykke seg om alle av forestillingens forskjellige aspekter, skulle det være visningssted (feks bak et høyt gjerde, for å følge opp Fagerholts eksempel), programtekst eller det som presenteres på scenen. Kritikeren bør også ha anledning til å kommentere institusjonen forestillingen vises ved, ettersom forestillingen etter min mening er en del av institusjonens kunstneriske profil.

Jeg kan til en viss grad være enig, Erlend, men jeg mener vi har sett litt vel mange usaklige eksempler på andre agendaer, jeg sikter først og fremst til Papes hang til å tale sin egen yrkesstands, danseviternes, sak og at dette skinner gjennom i omtrent alt hun har skrevet om dans. At dansekunstnere primært bør få sine verk omtalt på verkenes egne premisser; hva har vært forsøkt gjort her, har man lyktes osv, tror jeg ville tjene dansekunsten i større grad.

Selvsagt bør visningssteder tåle kritikk for programmering og total presentasjon, men hvorvidt denne kritikken skal farge anmelderens opplevelse av selve verket, stiller jeg meg mer tvilende til.

Fint Arne! For hvem skriver en kritiker for? Og hvem opptrer dansere for? Publikum! Virker som om det er lett å glemme...

Hei Anette. Det var vel litt enkelt forklart? Som kritiker har du sikkert flere tanker omkring hva en kritikk skal være og hvem den er ment for? Publikum er en sammensatt gruppe og en kritikk kan vel ikke alltid rette seg mot alle?

I et tidligere innlegg i denne debatten skrev Sidsel Pape:

"At jeg beskyttet enkelte av bidragene ved NyNorskDans10 mot seg selv og ikke går inn i forestillingene på prosjektenes premisser, er noe Scenekunst.no sin redaktør og jeg vil være de første til å si oss enige i. Erichsen ønsker anmeldelser som er lenger og friere i formen enn jeg har anledning til i dagspressen. Som anmelder er mitt mål å kritisere utøvelse og koreografi samt programmør. Når Dansens Hus velger blant et stort antall uerfarne koreografer, er kvaliteten av det som vises på scenen i større grad programmørens ansvar og det ble mitt fokus i anmeldelsen."

For ordens skyld vil jeg understreke at jeg slutter meg fullt ut til dette. Jeg er glad for engasjementet. For egen regning vil jeg føye til at en vesentlig del av min tilnærming til anmelderi her på scenekunst.no er grunnlagt på en begrenset tro på kritikerens mulighet til å nærme seg verket på "dets egne premisser". Forøvrig er det ofte uklart for meg hva disse premissene består i. Ingen er nøytrale. Alle er påvirket av noe før, under og etter forestillingen. Sidsel Pape gjorde i sin anmeldelse rede for hvilke premisser hun anmeldte forestillingen på. Det er etter mitt syn mer redelig og faglig forsvarlig enn om hun hadde latt som noe annet.

Arne Fagerholts utsagn om at Sidsel Pape lar en "avisomtale bli forum for en kampanje til danseviternes fremme" og at det "er vi ikke tjent med", er etter min mening urimelig. Sidsel Pape er en erfaren og kunnskapsrik anmelder. Den erfaringen og kunnskapen er det hun skriver på grunnlag av, ikke en sideagenda om å fremme danseviternes sak. Og det er definitivt ikke hennes oppgave å skrive utfra hva et udefinert "vi" er "tjent med". Mitt ønske i denne sammenhengen er at dere som er blitt provosert av Papes anmeldelse forsøker å forholde dere til det hun faktisk skriver.

God debatt videre!

vennlig hilsen Chris Erichsen, redaktør

NB! Sidsel Papes siste anmeldelse av Carte Blanche sin forestilling "NyNorsk" kan med fordel leses i lys av denne debatten.

Sidsel Pape har i flere omganger etterlyst at dansekunstnerne skal bite tak i agnene. Når det nå endelig er et tilløp til debatt med litt temperatur, er ikke den tjent med at redaktøren går inn og forsvarer "sin" representant i debatten. Fagerholt er ikke mer spissformulert enn det Pape selv kan være i media. Pape tåler helt sikkert såpass, og er uansett i stand til både å svare for seg og ta vare på seg selv.

Snelle Hall: Jeg har ingenting imot, jeg er tvertimot for spissformuleringer og temperatur. Det var da heller ikke det jeg reagerte på. Jeg benyttet anledningen til 1. Å redegjøre for litt av hvordan jeg tenker i forhold til kritikkens funksjon på herværende nettsted, og 2. Å uttrykke et ønske om at man forholder seg til INNHOLDET i det Sidsel Pape skriver, og ikke la mistanker om sideagendaer være styrende for debatten.

I to anmeldelser på rad har Pape nå bl.a. påpekt det hun mener er store mangler ved måten Dansens Hus og Carte Blanche presenterer sine verker på. Det skulle jeg gjerne sett noen flere reaksjoner på. Gjerne med både mer temperatur og flere spissformuleringer.

Ine Therese Berg og Helle Levang Moum: Ja, ”Ren kunst?” er en anmeldelse. Se Chris Erichsen.
Arne Fagerholt: Flott at du har fått beskjed! Inntil kulturmyndigheter og danseinstitusjoner følger opp, vil jeg fortsette å hevde at danse-Norge må holde seg med dansevitere slik teater-Norge holder seg med teatervitere, musikk-Norge med musikkvitere osv.
Husk at danseforestillingsprogram for kunstformens skyld gjerne skal skape nysgjerrighet hos den uinnvidde, samtidsdansen trenger sårt et større og mer sammensatt publikum. Danseinstitusjoner som Dansens Hus kan utforme sine program slik at nye publikummere kan forstå det som står der.
Som anmelder har jeg reist kritikk mot vårprogrammet til Dansens Hus. Det er god grunn til å tro at Fagerholt også har meninger om hvordan Dansens Hus formidler sine forestillinger skriftlig. Hva mener egentlig Fagerholt og andre om det aktuelle programmet spesielt og Dansens Hus skriftlige kommunikasjon generelt?
Takk for enkeltes forsøk på å "ta ballen og ikke mannen". Hvem er NY?

Jeg hadde tenkt å forholde meg taus etter NY´s usaklige og anonyme innlegg, men ser at det er ingen vei utenom...

Det har aldri vært min mening å gjøre meg selv til talsmann for Dansens Hus i denne debatten. Som kjent har jeg trukket meg fra stillingen som kunstnerisk leder for DH. I stedet etterlyser jeg at DH selv kommer på banen dersom man er opptatt av problematikken.

Jeg har tidligere gitt uttrykk for et engasjement i forhold til hvordan det skrives om dans i presentasjonstekster og programmer. I så måte deler Pape og jeg dette engasjementet. Men i motsetning til Pape mener jeg at selve omtalen av forestillingen ville styrkes dersom debatten om det tekstlige ble lagt til et annet forum. Jeg forstår og anerkjenner at danseviterens rolle er viktig, jeg bare påpeker en klar tendens til at dette blir et stadig tilbakevendende tema i Papes anmeldelser, noe som jeg mener svekker selve omtalen.

Men at dårlige presentasjonstekster kan komme i veien for en ellers interessant kunstopplevelse sier jeg meg helt enig i. Ideelt sett burde dansekunst kommunisere på sine egne premisser, nemlig det språkløse. En antydning av tematikk, kanskje sjanger, burde ofte være nok. At det ellers forekommer en viss begrepsforvirring innenfor dansefeltet er sikkert korrekt og kan kanskje tilskrives at det er relativt nytt og kanskje utfordrende, både for uinnvidde og fagfolk, å omtale kunstformen verbalt til et høyst variert og sammensatt publikum.

MEN, jeg må tillate meg å si noe om redaktør Chris Erichsens tre innlegg ovenfor;

Jeg forstår godt at han ønsker å forsvare sin skribent. Men at han ikke påtaler at en debattant som kaller seg NY kommer med formuleringer som "hvilken rolle spiller de nå, utover sine eks-posisjoner" uten å oppgi sin identitet, opplever jeg både som krenkende og en slett vurdering av redaktøren. Det burde være redaktørens klare oppgave å sørge for at dette debattforumet holder en høyere standard enn det man kan oppleve på anonyme nettfora a la VG-nett eller Facebook. Uten en strammere praksis her vil ethvert tilløp til spennende meningsutvekslinger kveles eller trekkes ned på et nivå som vil gjøre Scenekunst.no uinteressant for sine brukere på sikt.

Jeg håper redaktøren ser mitt poeng og anmoder NY om å gi seg til kjenne.

Hei Arne. Jeg er ikke enig i det du sier om at dansens premisser er det språkløse. Tekst og tale er nesten like vanlig i danseforestillinger som det er i teater. Men det finnes kanskje måter å operere med tekst i danseforestillinger som er særegent for dans og som skiller seg fra andre sceniske uttrykk?

Jeg er enig med Arne Fagerholt i at redaktør Chris Erichsen gjør en feilvurdering når han tillater debattinnlegg der kommentatoren er så feig at vedkommende ikke vil gi seg til kjenne. Scenekunst.no bør ikke være en side for anonyme debattanter.Den som ikke tør å stå for det han eller hun mener bør tie på en debattside som dette. Det er jo opp til redaktøren å avgjøre om de anonyme skal få mene noe, men under den forrige redaktøren, Julie Løddesøl, som lanserte kommentarmuligheten ble anonyme innlegg ikke tillatt.

Vedr anonyme innlegg: Grunnregelen er, som før, at slike innlegg blir slettet. Jeg vil imidlertid ikke ha et rigid og dogmatisk forhold til denne regelen. Det kan i enkelte tilfeller være gode grunner til at noen skriver anonymt. Dersom innlegget ikke er ufint, injurierende og/eller på siden av temaet som diskuteres vil jeg vurdere å la det stå. Nå ser jeg at Arne Fagerholt vurderer dette på en helt annen måte enn meg og opplever "NY" sitt innlegg som "krenkende". Selv om jeg, fra min utenforstående posisjon, kan ha vanskelig for å forstå det er det likevel god nok grunn for meg til å slette innlegget fra "NY". Vennlig hilsen Chris Erichsen