Kommentar

Av Karoline Skuseth

Thorleif Linhave Bamle og Bergen Prosjektteater arrangerte lørdag 30. januar et seminar for å sette søkelyset på mulighetene innen det frie scenekunstfeltet i Bergen. En av hovedkonklusjonene var av den melankolske sorten: ingen prosjekter har automatisk livets rett, hverken når det kommer til pengesekk eller publikumsappell. “Pass alltid på å sende heisen ned etter deg” er et av mottoene Linhave Bamle legger til grunn for en positiv utvikling i Bergens scenekunstmiljø.

Verdig

Han spår at Bergen Prosjektteater, som nettopp feiret sitt 5 års-jubileum, nok ikke kommer til å eksistere for evig, og at han når den siste dagen kommer vil takke for det som har vært og gå videre på neste sti. En verdig innstilling. Spørsmålet som vaker i etterkant er: hva er det egentlig som ligger til grunn for at et kompani i det frie feltet skal overleve?

Bergen Prosjektteater har utmerket seg på grunn av sin liberale holdning til samarbeidspartnere, i hovedsak institusjonene BiT Teatergarasjen og Den Nationale Scene. I 2009 dro de på turnè til Moskva med sin oppsetning av Vasilij Sigarevs “Plastilina” (BiT). Deres siste produksjon, “Døden” (DNS 2010), har fått strålende kritikker i nasjonal presse. Hvorfor da denne melankolien? Er det pengene det står på? Trolig er det akkurat det. Og det er kanskje ikke så rart, som Linhave Bamle skrått rapporterer, når man i dialog med kommunen blir møtt med replikker som “Ikke legg deg ut med Jo Strømgren Kompani, de er jo så populære”.

Lydhør

Nå skal ikke kommunen få kritikk i akkurat denne sammenhengen, byrådsleder Monica Mæland var nemlig en overraskende lydhør paneldeltager. Vi er ingen eksperter, sier hun, og trenger hjelp til å kartlegge behovene deres. Vel og bra, etter planen skal nemlig Bergen kommune være en av de mest bemerkelsesverdige kulturbyene i Norden (!) innen 2018. Åtte år går fort.

“Ikke legg deg ut med

Jo Strømgren Kompani,

de er jo så populære”

Tilbake til sitatet. Å sende ned heisen etter seg er ikke noe man gjør på bekostning av sin egen eksistens, men det forutsetter at det er god plass i etasjen over til neste pulje. Thorleif Linhave Bamle gikk igjennom sine produksjoner og kom fram til at han hadde involvert over 50 personer fra det frie feltet. Det er et godt poeng å nevne. Ved å ha en åpen og involverende innstilling til miljøet rundt seg skaper man ikke konkurrenter, tvert i mot. Proscen, Produsentenhet for scenekunst, er basert på samme tanke. I en pamflett publisert i fjor høst prøver de å samle alle bergenske initiativ til å være aktive i å bruke dem som kilde til saker som søknadshjelp og prøvescene. En kommentar om at pamfletten først og fremst henvender seg til veletablerte institusjoner er kanskje Proscens akilleshel, men de må selvfølgelig få nok tid til å danne overblikk.

Morbid

Det går mange paralleller mellom regissør Thorleif Linhave Bamles budskap på seminaret og hans siste oppsetning, “Døden”, som er en åpen invitt inn i en gruppe menneskers siste øyeblikk og hvordan de takler dem. Åpenbart er det å ‘sende ned heisen etter seg’ i denne sammenheng et bilde som umiddelbart får en nesten morbid karakter, men også anerkjennelsen av at ens eget hjertebarn kan avgå med døden setter skapelsen av et scenisk verk i et interessant lys. Plutselig syns jeg at alt handler mer om verket i seg selv, som om det har fått en ny og egen respekt, separat fra kompaniet som har skapt det. Det er mulig jeg er en smule sær her, men jeg tror kanskje noen kan være enige i dette; når man er klar over at noe kan være den eneste og siste gangen man gjør noe legger man seg ofte litt ekstra i selen, som når man er i en by for første gang og gjerne vil oppleve alt den har å tilby.

Livet settes nemlig i et lignende lys i “Døden”. Det er først når man er forhindret fra å gå tilbake man ser alt man ikke fikk gjort. Men, det må presiseres, selv om det ikke er mulig å finne et stort mørkere tema enn det forestillingen befatter seg med, er den på ingen måte en bønn om tårer og ekstra vinterdepresjon. Personlig fikk jeg heller en følelse av oppstemthet, en indre Carpe Diem-solo og et knippe friske starter. Jeg er jo fortsatt i live. På samme måte er Thorleif Linhave Bamles motto heller et livsbejaende og progressivt et.