Av Kai Johnsen

Tenk: en krangel mellom to ektefeller… Som man bare kan overhøre.. Er den ikke som de fleste andre slike krangler? Som dine egne kanskje? Tenk deg nå at du kan være usynlig tilstede i den samme krangelen. Hva nå? Du ser en rekke nyanser, spesielle forhold, det idiosynkratiske, om de elsker hverandre, hva slags erotisk forhold de har, hvem som har makten i forholdet, spor av tidligere samliv, kanskje hva de drømmer om. Du ser nå noe helt unikt. Noe annet. Noe mer. Et samfunn i kontekstuelt spill. Kanskje noe motsatt av hva du hørte.

Dette unike ligger mellom ordene. Ordene er, av mange grunner, et avgjørende parameter som på ulike måter styrer fremdriften i en samtale eller et møte, men ordene er også bare et ”rammeverk” for andre, sammensatte og kanskje kontrære historier og drivere. Den gode dramatikken setter alt dette ”andre” i spill.

Nasjonsbygging

Teatret har en helt sentral plass i det norske nasjonsbyggingsprosjektet som nå har pågått i langt over 100 år. Ibsen, Bjørnson og Hamsun skapte oss som språk. Dramatikeren hadde den gang en absolutt og sentral rolle i teatret og samfunnet. De følgende årene ble han (oftest en han!) gradvis fortrengt. Utøverne overtok i stor grad hegemoniet (bare se på hvem pressen omtaler i forbindelse med teater i dag) – med dét følger bla at teatrets mål blir den gode utøvelsen av allmenngyldige og gjerne ”klassiske” historier. Forelegget er ikke så viktig. Kunstarten går i noen grad over fra å være skapende til å bli utøvende.

Samtidig vil dramatikeren aldri igjen kunne vinne tilbake den sentrale plassen han/hun hadde tidligere. I mellomtiden har kunnskapen om det som ligger mellom ordene økt enormt. Kunnskapen om hva som driver oss har økt tilsvarende. Psykologi, biologi, idéhistorie, legevitenskap, arkitektur osv osv. Kunsthistorie. Den gang Henrik Ibsen selv arbeidet som en form for sceneinstruktør (en av de aller første i Norge!) med sine egne og andres stykker og på Det Norske Theater i Bergen på midten av 1850-tallet, hadde man ca 4 – 6 prøvedager pr premiere. Hvilken vekt kunne man den gang legge på nynanser i kroppsspråk, på temporytmer i språket, på rommets betydning osv? Litt enkelt sagt: skuespillerne sto forrest ved rampen (bla fordi det var dårlig lys og fordi der satt jo suffløren i sin lille boks..) – og fremsa så mye de klarte å huske av teksten mens de innimellom fektet litt med armene. I et slikt teater er teksten, ordene, stykket - alfa og omega. Denne tradisjonen har i noen grad blitt ført videre i det anglo-amerikanske teatret som mange norske teaterfolk fortsatt har som forbilde.

Kompetanse

Gradvis, opp gjennom de neste 150 årene, blir prøvetiden utvidet (nå ofte ca 8 uker i Norge), man får fagutdannelser for skuespillere, annen kunnskap om det som ligger imellom ordene øker. Andre profesjoner vokser frem: kompetanse for forståelse av farger, bevegelser og lysets betydning integreres i et stadig mer sammensatt teateruttrykk. Midt i dette står teatrets nye sterke mann (oftest dessverre!) – regissøren. En selvstendig kunstner har vokst frem: den som har som mål og mening å skape kompleks, emosjonell, strukturell og faktisk sammenheng, i, mellom, bak og bortenfor ordene. Det eneste stedet forfatteren i vår tid fortsatt har et hegemoni er i litteraturen.

Hva får denne endrede konteksten å si for dagens tekstprodusenter og scenekunstnere? Dramatikeren må ha bevissthet og kunnskap om ”sammensattheten”, at hun er en av flere likeverdige, selvstendige stemmer i dialog på scenen. De andre av teatrets folk: hvis man ikke er opptatt av ord – så får man drive med dans! Hvis man tror at teaterstykker skrevet for 2000, 500 eller 125 år siden er de eneste rette rammene for en utforskning av hva som ligger i og mellom ordene i vår tid – så hengir man seg til en grad av historieløshet.

Mennesker snakket (henvendte seg, konverserte, adresserte osv.) fullstendig annerledes sammen for 100 år siden. Eller for 50 år siden. Så lenge mennesket har språket, snakkingen, som et av sine viktigste uttrykks- og virkemiddel – vil det være helt avgjørende for kunstartens utvikling og betydning at samtidens språkskapere er der for å sette i spill, å skape, denne delen av vår menneskelighet - fortsetter å skape. Motsetningsforholdet, dialektikken, mellom det som kan sies og det som ikke kan sies – er teatrets absolutte mål.

Dramatikkens Hus

Når man her i landet nå åpner et Dramatikkens hus (nasjonalt kompetanse- og utviklingssenter for ny scenetekst, plassert på Grønland i Oslo) blir det et slikt steds viktigste oppgave å ha et nyansert forhold til denne historiske utviklingen. Man må både klare å ta innover seg det enorme mangfoldet som har oppstått i forholdet mellom det språklige og det ikkespråklige, og man må tilrettelegge for relevante prosesser som muliggjør stadig nye møter mellom de som produserer språk og de som produserer ikkespråk.

For noen år tilbake hadde jeg det privilegium å være del av en kunstnerdelegasjon ifm med et statsbesøk i Vietnam. Noe av det vi fikk overvære var en norsk-sponset (UD) stor oppsetning av Henrik Ibsens ”Hedda Gabler”. Hensikten var helt sikkert den beste, på instrumentelt vis å lære det kommunistiske Vietnam om menneskerettigheter, demokrati og den moderne kvinnens ulike dilemmaer. Hva fikk vi se på premieren? Både den på første rad tilstedeværende kongefamilie, minst 3 norske statsråder, ledende skikkelser i norsk næringsliv, og store deler av det vietnametiske kommunistpartiets øvre skikt: en forestilling som, enkelt sagt, handlet om at en selvopptatt møkkakjerring som Hedda Gabler fortjener å dø. Helten i oppsetningen var Jørgen Tessmann. Han er jo en pliktoppfyllende mann som forsker i senmiddeladersk husflid. Tenk dét Hedda!

Ord er ikke entydige i teatret. De skal ikke være det. De setter andre krefter, andre optikker, i spill. Når vi nå igjen i dette lille landet har fostret en dramatiker, Jon Fosse, av verdensformat, kan det danne grunnlag for å reflektere over hva som har skjedd på de siste 125 årene. Kunnskapen om denne utviklingen ligger implisitt i Fosses dramatikk. En enkel øvelse: legg s 1 i et Ibsenstykke ved siden av s 1 i et Fossestykke, les i ca 20 sekunder. Lengre tid tar det ikke å se hvordan vårt forhold til språk og ikkespråk har endret seg. Fundamentalt.

De som tror at teater er et ”humanistisk” prosjekt som handler om å sette ordet i sentrum tar feil. De som tror de kan skape et samtidsteater uten et oppdatert forhold til samtidsspråkets (i vid forstand) påvirkning på virkeligheten er dekadente.

Ingressbilde: Utdrag av Arne Nøsts plakat til Norsk Dramatikkfestival

Bilde øverst til høyre: Konfliktrådet