Nei , det var ikke tilsiktet, og jeg må innrømme at da jeg skrev det, hadde jeg en bismak i munnen. Men plasshensyn gjør at presiseringer ikke nødvendigvis prioriteres. Spissformuleringer er jo også noe vi benytter oss av. Da kan det skje misforståelser. Når jeg bruker ordet bruksteater er det ikke et skjellsord, men en beskrivelse av noe jeg synes har noe for seg, men som ikke har nådd helt frem. Jeg kunne i tillegg til å skrive ”egnet for skoleverket”, også ha tilføyd: ”… og alle, unge som eldre, som vil friske opp, eller få levendegjort romanens innhold.” For eksempel er det ofte slik at man foretrekker å se en dramatisering av et eller annet, fremfor å lese den aktuelle romanen (dessverre). Bruksteater i denne sammenheng var uttrykk for at produksjonen var mer et greit ”resymé” enn et ”kunststykke”. Det kan imidlertid være nyttig for noen og en hver. Og bedre enn ingenting.

Inger Margrethe Lunde skriver: "For eksempel er det ofte slik at man foretrekker å se en dramatisering av et eller annet, fremfor å lese den aktuelle romanen (dessverre)." Intet galt med dette utsagnet fra henne, men i neste omgang stimulerer det tanken til følgende: Noen mennesker leser ikke romaner. Da er det heldigvis slik at disse fra tid til annen kan "se" romanen dramatisert på et teater hvis de går i teater. Min hypotese er at de færreste 18-åringer har lest "Fluenes herre". Da er det glimrende at de som havner i teatret kan få seg servert dramatiseringen, og kanskje noen av dem leser boken etterpå? Andre mennesker leser noen bøker, ofte bøker som er inne i tiden; for eksempel Knausgård. Da blir det ikke tid til å lese "Fluenes herre", hvis de i det hele tatt visste at Golding har skrevet boken. Så fint da at de kan gå i teater og oppdage "Fluenes herre", noe som kanskje gjør at de tar seg tid til å lese Goldings roman fremfor den siste av Knausgård. En siste gruppe mennesker har kanskje lest boken - en gang for mange, mange år siden. Den gjorde inntrykk, og nå kan de altså gå i teatret og "gjenkjenne" dramaet på scenen. Således blir teateropplevelsen en forsterkning av tidligere leseopplevelse. Og det er vel ikke negativt. Og er de riktig sofistikerte, kan de i selskap med mennesker som Inger Margrethe Lunde omgås, delta i den nærmest automatiske duskusjonen om teateroppsettingen var bedre enn boken. Snakk om vinn-vinn situasjon. Kanskje forlaget/ teatret kunne selge boken for et par tiere, så fikk forlaget brukt restopplag som eller makuleres, og teatret kunne bidra til at noen fikk en forsterking av teateropplevelsen gjennom leseopplevelsen. Jeg har vanskelig for å tenke meg at noen sier til seg selv: Se, nå kan jeg oppleve "Fluenes herre" på Nationaltheatret, så slipper jeg å lese boken. Det kan jo være at noen gjør det, men jeg tviler på at de ville lest boken om de ikke gikk på teatret. Dette er viktige vurderinger når enkelte i scenekunstdebattanter av ulike slag skal være politisk korrekte i kretsen og sukker over at bøker blir dramatisert.

Verdirangering av kunsten

Så fint at Rolf Engelsen reagerer. På min noe lettvinte omgang med begrepet ungdomsteater i en hektisk og altoppslukende innspurt før premieren på ”Fluenes Herre”. For det er jo det vi på mange måter prøver å gjøre med denne forestillingen. Kommunisere med en aldersgruppe som har vært oversett, nærmest gitt opp av institusjonsteatrene. I prøvetiden har vi samarbeidet tett med 12-13åringer, vårt entusiastiske prøvepublikum var ungt, og nå går det ut tilbud til skoler i hele landet som reiser på Oslotur på vårparten. Nationaltheatret er tross alt et teater for hele nasjonen.

Hva opplever vi så i samarbeid med et ungt publikum? At vi må kle av oss noe av det subtile, at de først og fremst er opptatt av identifikasjon og meddikningens kunst. At de ville skjønne intrigen, dette er en ny historie for dem og ikke en bok de leste for mange år siden. De er mer interessert i mekanismene mellom guttene enn det ondes problem. De lever selv, nå, i en maktkampen og tilpasningens treningsleir.

Så blir jeg litt sleivete som vanlig, uten den presise formuleringen som tid og fokus kan gi. Og er, etter Engelsens mening, med på å verdirangere kunsten. Sammen med Aftenpostens anmelder. Herregud. Jeg lever med huset fult av tenåringer og har bare de siste par årene gjort prosjekter som Olaug Nilssens ”Få meg på, for faen!”, Det Norske Teater og Lars Norens ”Kulde” på Trøndelag Teater. Denne siste mottok Kulturdepartementets ”Gullsekken” som årets barne-og ungdomssatsing i 2008. Felles for disse forestillingene var at de traff og engasjerte ungdommer selv om vi identifiserte oss bredt i prøvetiden. Det var nok dette jeg prøvde å si i et hastig intervju. Håper det er dementert.

Marit Moum Aune

Til Trond Okkelmo: Det er ingenting galt i å ta en god historie fra en bok og sette denne opp på scenen innimellom, dersom man ønsker å bruke teatrets muligheter til å belyse den aktuelle historien/tematikken på en ny måte. Men sånn som du uttrykker deg i innlegget ditt, virker det som om du mener at teatret skal gå i litteraturens tjeneste. Sitat: "Noen mennesker leser ikke romaner. Da er det heldigvis slik at disse fra tid til annen kan "se" romanen dramatisert på et teater hvis de går i teater. Min hypotese er at de færreste 18-åringer har lest "Fluenes herre". Da er det glimrende at de som havner i teatret kan få seg servert dramatiseringen, og kanskje noen av dem leser boken etterpå?"

Er det virkelig teatrets plikt å hjelpe de som ikke er interessert i å åpne en bok på egenhånd til å få med seg historien likevel? Tror du ikke teatret selv har mulighet til å si noe om et viktig tema uten å støtte seg på litteraturen hele tiden? Teater er ikke bare tekst, teater er fysisk virkelighet, noe som skjer her og nå, og teatret er ihvertfall ikke underordnet litteraturen på noen som helst måte. Istedenfor å prise bokdramatiseringer som du gjør, burde du heller være med og løfte frem nysatsinger som bl.a. "Dramatikkens hus" i Oslo og "Propellen Teater" i Trondheim. Dette er nysatsninger som forhåpentligvis vil føre til at vi om noen år ikke trenger å "fylle opp" teatrenes repertoar med nettopp bokdramatiseringer; fordi repertoarene isteden domineres av ny dramatikk som er laget på teatrets - og IKKE litteraturens premisser.

Til Eivind Haugland: Jeg er ikke uenig i noe av det du sier.Jeg ønsket bare å vise at det godt kan være et positivt kulturprosjekt å dramatisere bøker.Selvsagt skal teater drives på sine egne premisser. Men fra tid til annen synes mange å mene at det er negativt at bøker dramatiseres. Jeg ønsket bare å se på noen konsekvenser for publikum og kulturopplevelsen når det blir gjort.Svært mange flotte teateropplevelser for publikum ville ikke ha funnet sted hvis ikke bøker fra tid til annen blir dramatisert. Vi ønsker alle at det ut av Dramatikkens Hus skal komme repertoar som kan settes opp på norske teatre, men at det skulle bety at man ikke fortsatt vil se dramatisering av bøker er hverken ønskelig eller realistisk. Apropos dramatisering: Mange mener nok at Hanne Tømta og Nationaltheatret ikke burde ha dramatisert Bergmans film Fanny og Alexander. Men teater er til for publikum også, og nettopp denne oppsettingen er all-time high publikumsmessig for Nationaltheatret.

"ungdomsteater" -hva i all verden skal det være for noe? Det er som om teater for ungdom liksom skal være noe annet enn voksenteater, hvorfor i all verden snakker vi da aldri om voksenteater?

Definisjonen på voksenteater er: Voksenteater er teater for et sedat og uengasjert publikum.

Dette er selvsagt bare pisspreik, men moro er det lell.

Uansett: Som scenekunstner bør en stille seg nøyaktig de samme krav til kunstnerisk konsept og håndverk, uavhengig av målgruppe. Det er et godt kunsterisk verktøy å vite hvem en ønsker å kommunisere med og tilpasse den kunstnerike/skapende prosessen etter dette.

Men det blir ikke ungdomsteater av det, like lite som det blir voksenteater av noe annet.