Hum…. I wonder why? That is not the case for Akademi for Scenekunst. For one, in the application for the entrance examination we give tasks that go “further” than a classic monolog. It can very well be a monolog, but the spatial and interpretation of the task, gives the applier a freedom of multiplus choices. Ergo… not much a repetitive “seen it/heard it” alike before. Do not blame upon the student for a repetitiveness of repertoires. It is hard enough for them to get hold of contemporary dramaturgy scripts. Er de alle unge og pene? Hum… I wonder why? Do not blame upon the students for the message you send out. The “you” involves more than KhIO; historically KhIO has been the reflection of the wanted “actor” for the prestige scenes in Norway. So…. Please do not blame upon the pretty, handsome ethnical Norwegian for miss-interpreting your invitation. In a multicultural society we have yet to learn to write and read between the lines of a scenic language “we” do not yet know how loud the decibel can be.

Øystein Stene lurer på hvorfor unge tilsynelatende ikke interesserer seg for samtidsdramatikk. Jeg er ikke så sikker på at problemet ligger først og fremst hos de unge. Her er er noen forslag til svar (innlegget kan leses i sin helhet på oystein.ulsberg.no/blogg):

En kikk på Nationaltheatrets høstlansering viser en imponerende satsning på moderne dramatikk med norgespremiere på hele ETT originalt moderne skuespill; Mr Kolpert på Thorshovtheatret. Av moderne norsk dramatikk finnes kun Jon Fosses nyskrivning av det antikke greske stykket Ifigenia i Aulis.

Høstsesongen ved Det Norske Teatret inkluderer Neverland av Maria Tryti Vennerød, musikalen Next to normal og Køntrilåvv av Ragnar Hovland. Skal vi si: Marginalt bedre enn Nationaltheatret?

"Det virker heller ikke som om folk har merket seg www.dramas.no" sier Stene. Mulig det. Men så ble den nye databasen også åpnet 1. mars i år, for knappe fire måneder siden. Til sammenligning foregikk første runde av opptaksprøvene til KHIO fra 9. mars, altså bare åtte dager etter at det nye Dramas var lansert. Åpenbart ikke tid nok til å hverken finne eller få tilsendt relevante manus...

Så over til en av mine hjertesaker: For de ungdommene som faktisk går på teater og prøver å få med seg det som finnes, så er det få muligheter til å oppdage dramatikk ut over det stykket du har billett til. Tenk om det var en bokhandel i foajeen på Nationaltheatret som solgte dramatikk, slik det finnes for eksempel på National Theatre i London eller Volkstheater i Wien! En liten bokhandel som solgte både norsk og utenlandsk dramatikk; utgivelser på norsk og gjerne også engelske utgivelser, eller på andre språk for den saks skyld. Da hadde det faktisk gått an å snuble over dramatikk og dramatikere du ikke hadde hørt om før.

For et eller annet sted må man jo høre om alle de fantastiske samtidsdramatikerne for første gang. Og hvor er det meningen at det skal skje?

Eller like gjerne: Hvor skal du og jeg og publikum generelt oppdage samtidsdramatikken? Hvis den ikke spilles, ikke er synlig, ikke er tilgjengelig? Hvis den ikke utgis? Ikke oversettes? Ikke undervises i?

Stenes oppsummering er jeg hjertelig enig i: Hvis du har lyst til å bli skuespiller, så er det et godt råd å se så mye teater som mulig og lese så mye dramatikk som mulig. Og hvis det er noen der ute som gjerne vil bli skuespillere, og som har lyst til å lese moderne dramatikk, men som ikke vet hvor de skal begynne å lete, så må de gjerne ta kontakt med undertegnede. Jeg vet ikke alt, men jeg kommer mer enn gjerne med råd, tips og anbefalinger fra det jeg har lest, om det skulle ønskes!

Jeg oppfordrer for øvrig resten av teaternorge til å slenge seg med og tilby det samme - hvis vi vil at teaterinteressert ungdom skal oppdage samtidsdramatikken, så må vi være villige til å lede vei.

"Stene nevner Goksøyr/Martens, Vegard Winge, Jo Strømgren, Pia Roll og De utvalgte som eksempler på nytt teater som burde interessere unge mennesker"

Nå er det jo faktisk slik at bortsett fra Faldstaff som Winge/Muller gjorde med operastudentene p å KHiO i 2005, har de kun gjort oppsettninger av Ibsen i Norge.

Goksøyr/Martens er vel mest kjent for en versjon av Vilanden, installasjonen "it would be nice" og Ønskekonsert (en forestilling uten ord forøvrig. Skulle likt å sett det bli gjort på en opptaksprøve!)

Pia Rolls siste forestilling var en parafrase over Bjørnsons "Over Evne"

Hvordan ville juryen reagert om det ble framført en Jo Strømgren-koreografi til første prøve?

Hvis det er samtidsDRAMATIKK Stene etterlyser vil jeg driste meg til å si at han bommer med disse referansene, som likevel er gode eksempler på samtidsteater.

Det er ikke meningen å kverulere, men man kan vel ikke komme bort ifra at KHiO utdanner kunstnere som fyller andre funksjoner enn de nevnte representantene for samtidsdramatikk.

Hvorfor kunne man ikke ved KHIO følge Teaterhögskolan i Stockholm sitt eksempel, hvor de ber søkerne fremføre en moderne og en klassisk tekst, ut ifra et utvalg tekster lagt ut på deres hjemmeside? I tillegg unnlater de å opplyse om stykkenes dramatikere og titler til prøven er unnagjort, noe jeg tror bidrar til å fjerne forutinntatte holdninger om hvordan f.eks. Ibsen "bør" spilles, det er innholdet - og ikke konteksten - som blir viktig.

Jeg har tidligere forsøkt å søke "Ernst Busch" i Berlin og "Zürcher Hochschule der Künste" i Zürich, hvor de har et lignende system. Der blir man også bedt om å forberede en klassisk og en moderne tekst, hvorav minst en skal velges utifra en liste lagt ut på skolenes nettsider. Disse tekstene er så å finne i samlebøker utgitt av forskjellige tyskspråklige teaterforlag, som er å få kjøpt billig på nett. Også her er tekstene altså relativt enkle å få tak i for søkerne.

I Zürich og Berlin (og etter mitt inntrykk også ved resten av de tyskspråklige teaterhøgskolene) blir man i tillegg bedt om å forberede et dikt samt en sang eller en scene du lager selv. Dette vil juryen gjerne se om de er i tvil i vurderingen. Tilslutt blir man kalt inn igjen og får respons på det man har gjort og da også resultatet av prøven. Jeg har også prøvd meg ved KHIO, og etter min mening er slike grundige førsteprøver mye bedre for spesielt kandidaten, da man får en profesjonell tilbakemelding og kan ta med denne i forberedelsen til evt. nye forsøk et annet år om man ikke når opp ved første forsøk. Slik det er nå, er det fryktelig vanskelig for kandidaten å vite hva man evt. gjorde "feil" når alt man får er et "Takk" og et vennlig smil på vei ut etter tilmålte 4 minutter. (Misforstå meg rett, juryene ved KHIO har etter min erfaring vært veldig hyggelige og ydmyke, men opptaksprøvene i Zürich og Berlin har rett og slett føltes mer grundige og utviklingsmessig informative.) Jeg kjenner såklart ikke juryens arbeidsmåter fra innsiden, men ville tro at en slik grundig førsteprøve ville vært tjenelig også for dem. Man ville da ha sett mer av kandidaten som igjen gir et større grunnlag for en vurdering, og kanskje ville det også ha bidratt til at man minsket risikoen for "å glipp av Kristoffer Joner", slik Stene skriver om i en annen artikkel i Rushprint? (Det var dessverre ikke mulig å linke til artikkelen, pga. spamfilter hos scenekunst.no.)

Evt. argumenter mot en slik ordning vil sikkert blant annet være at det tar for lang tid, at man ikke har ressurser osv. Men hva om man da dropper 2. prøve, siden 1. prøve likevel er så grundig (og dermed kan luke ut flere allerede på 1. prøve?)? Slik gjør de det ihvertfall i Berlin og Zürich, hvor 1. prøve kalles for "Vortest" (Forprøve) og det er først 2. (og siste) prøve som kalles "Aufnahmeprüfung" (opptaksprøve).

Hadde KHIO vært tjent med en revisjon av hele opptaksordningen sin istedenfor å skyve problemet over på kandidatene, slik jeg til en viss grad føler at Stene gjør med artikkelen sin?

Jeg har vært bortreist i sommer, og dessverre ikke hatt anledning til å svare på de innspillene som har kommet på mitt blogginnlegg her på Scenekunst før nå.

La meg først presisere at dette var en blogg på Rushprint, som altså er filmbransjens tidsskrift. Teksten er dermed ikke myntet på et teaterpublikum, men filmfolk og de dertil interesserte skuespillerspirer som følger denne bransjen.

Jeg må ha formulert meg veldig klossete, eller blir temmelig misforstått, hvis det virker som jeg skylder på kandidatene for at de er unge, pene, norske og kommer med klassiske dramatekster, slik Øystein Ulsberg Brager antyder.

Mitt innlegg var ikke ment å utelukke eller anklage noen, men først og fremst som en umiddelbar, usensurert og personlig beskrivelse av et generelt inntrykk, samt å oppfordre også andre til å søke. I tillegg, å anspore til nysgjerrighet. På nyere dramatekst, på samtidsteater. De eksemplene jeg nevnte, var fortrinnsvis fra et friteaterlandskap – ikke nødvendigvis fordi det alltid er å foretrekke, men fordi det av erfaring synes mindre kjent blant akkurat det publikum bloggen var rettet mot. Poenget var altså å sende et signal til unge lovende om å orientere seg mot det som foregår, å finne noe de brenner for, noe de kan identifisere seg med. Altså å utforske sitt eget forhold til teateret. Og da snakker jeg ikke bare om monologen de velger, men om hele sin interesse for og holdning til scenekunsten.

Til Annalisa Dal Pra, pedagog ved Akademiet i Fredrikstad: Jeg er klar over at søkermassen hos dere er en helt annen enn den vi har på Teaterhøgskolen. Den er av mange årsaker også langt mindre hos dere (mellom 15-25 prosent av vår, så vidt jeg vet), noe som også påvirker det totale bildet. Mange av deres søkere er også søkere hos oss. Men vi har helt ulike innganger til skuespillerfaget, og denne forskjellen gjør at vi i Norge årlig utdanner et vidt spekter av scenekunstnere, til berikelse av norsk og internasjonal teaterkunst. Det er med stor glede jeg registrerer at Akademiet i Fredrikstad tar inn talentfulle studenter fra inn og utland, og at institusjonen trekker til seg flere og flere interessante internasjonale teater-innovatører som pedagoger. Dette er en konkurranse som Teaterhøgskolen trenger og har godt av, vi har alt for lenge vært enerådende i Norge på å tilby en relevant skuespillerutdannelse på høyeste nivå.

Men å påstå at Teaterhøgskolen sender ut et budskap om at vi ønsker unge, pene, norske kandidater – slik Dal Pra hevder – er et slag under beltestedet. En ting er nå at Teaterhøgskolen i mange år spesielt har oppfordret for eksempel søkere med annen kulturell bakgrunn. En annen ting er at vi i omtrent hver klasse de siste sju årene har hatt skuespillerstudenter med annet utseende enn etniske nordmenn, og studenter i alle mulige fasonger og med alle slags typer bakgrunn og fra alle steder i landet.

For meg høres Dal Pras friske men noe sleivete innlegg ut som en etterlevning av en forlengst foreldet konflikt: Jeg har vært til og fra Teaterhøgskolen som pedagog i snart ti år nå, og jeg opplever hennes beskrivelse som ikke bare unyansert, men utdatert. Selv om Teaterhøgskolen er stolt av sin historie og tar vare på sine tradisjoner, betyr det ikke at vi ikke fornyer oss. I den tiden jeg har jobbet der, er store deler av kollegiet byttet ut ved naturlig avgang etc. Det samme gjelder naturligvis også pedagogikk og målsetninger. Studenter fra våre respektive institusjoner møtes nå årlig i gjensidig respekt og ydmykhet, er det ikke på tide at vi gjør det samme?

Når det gjelder formen på våre opptaksprøver, som Eivind Haukeland er inne på, kan den diskuteres opp og ned og i mente. Noe som også gjøres. Et av spørsmålene, er om det skal gis tilbakemelding. Jeg skal ikke gå i detaljer her, men dette henger sammen med spørsmål om ressurser, om våre tidligere erfaringer med en slik praksis, og om estetikk og politikk. Mitt forslag er at du inntil videre tar med deg monologen din og viser den til noen i miljøet. Men uten å la deg regissere, det er sjelden noen fordel.

Fortsatt god sommer!

Dear Øystein Stene, nice to hear from you, and yes it is holiday’s time and layback time. I answer to your reply on my comment to this article just to clarify that: “jeg påstår ikke at KhIO sender ut budskap at unge, pene, norske kandidater er onsket ”. I just wondered why, what or where does it come from the cause of the headline and subtext of this article?

I do not hit you or KhIO under the belt. I don’t even see or perceive a conflict between two different education institutions, which (as far as I know) have a common goal: to educate actors whom can contribute to the development of the performative art.

On the other hand, I do feel hit under the belt when you call my comment “noe sleivete innlegg ut som en etterlevning av en forlengst foreldet konflikt”. In my ears this language do replicate conflicts.

We do not know each other and since we both (in this arena) represent something bigger than ourselves, let’s leave personal negative remarks for a personal meeting, if that comes to happen.

I apologize with “mea culpa, mea culpa” because I can see that my comment had an undertone of sarcasm coming from a personal experience as “annen kulturell bakgrunn” actor in this country. Then again difficult to part subjections from objectiveness in art. In this case maybe I should have kept quiet but… I just couldn’t.

To your knowledge, in the last 4 years I have been working at Oslo teatersenter, which up to half year ago had the biggest manus library where most of “yours” applying students came to look for monologs manus. I have met many of the to be actors’ candidates at KhIO entrance exam. I have tried with the best of my knowledge and at hand recourses to address them to: 1) contemporary/modern play-writers 2) their age and understanding of life 3) which/what theme engages them.

I am sorry to say that what is available of contemporary Norwegian play-writers or from other continents or culture in Norwegian language (in the biggest Norwegian manus library) is worst than poor. And this is a theme on its self.

As Evind Haugland`s points out and what my sarcasm was addressed to in this article is: what do (you) KhIO do, to avoid receptiveness, and add availability to contemporary writers that speaks and embodies a wished multicultural applicant?

I now understand that it wasn’t your intention to put the responsibility of manus choices on the individual applying student, yet… it sounds like it was-

That’s why… I just couldn’t keep quiet.

Fortsatt god sommer!

La meg bare slå fast at jeg underviser og veileder studenter på Teaterhøgskolen, er klasselærer for det nye 4 året og ellers har sittet i første og andrejury noen år. Even Lynne er leder for Teaterhøgskolen, Einar Solbu dekan på Scenekunst, Cecilie Broch Knudsen rektor for Kunsthøgskolen, sånn det er klart hvem er nærmest til å forvalte skolens offisielle syn.

Personlig oppfatter jeg det ikke som Teaterhøgskolens ansvar å bidra til å øke tilgjengeligheten av samtidsdramatikk. Vi er en utdanningsinstitusjon, ikke et informasjonssenter om teaterkunst. Derimot er bl.a. Oslo Teatersenter det, som du selv nevner, hvor jeg er overbevist om at du har gjort en prima jobb for å finne gode, oppdaterte monologer til våre søkere.

I Teaterhøgskolens offisielle søknadsbeskrivelse, som også ligger på nett, har det i årevis stått bl.a. at vi er ”interessert i søkere med forskjelligartet bakgrunn, både geografisk, kulturelt og erfaringsmessig”, “Det er vesentlig at stoffet du velger i størst mulig grad er ditt personlige valg, og at du får vist ditt eget forhold til det gjennom måten du angriper stoffet på.”, ”Prøvene gir deg anledning til selvstendig å velge uttrykk som forteller noe om deg og noe du har på hjertet.” Slik jeg leser dette, er det ingenting her som oppfordrer til å komme med bukkerittet fra Peer Gynt eller mor Nilles kjeftescene iscenesatt som en etterlikning av noe som kunne gått på Nationaltheatret for 20 år siden. Som, tro det eller ei, faktisk er gjengangere.

I tillegg har det kommet mange utspill i media, for eksempel er det en artikkel fra 2004 med et intervju med daværende dekan Harry Guttormsen her på scenekunst.no, som begynner på følgende måte: ”Kunsthøyskolen i Oslo er ikke fornøyd med at det heller ikke i år tilbys plass til en student flerkulturell bakgrunn.” Det samme synspunkt ble hyppig ytret også av hans forgjenger, den siste dekan på Statens Teaterhøgskole, Halldis Hoaas.

Så om det ikke er hørt før, så la mine innlegg, både på blogg og i denne debatten, være et enda et signal om at ja, vi ønsker mange mange søkere med annen kulturell bakgrunn, en forutsetning på skuespillerutdannelsen er likevel at de kan norsk. Og ja, vi ønsker folk i alle størrelser, former og med alle typer utseende og bakgrunn. Og ja, vi ønsker søkere som brenner for teateret, som vil vise oss noe de har et forhold til, noe som betyr noe for dem.

Et annet element med mitt blogginnlegg, som ikke var med i utdraget på scenekunst, var min forsøksvise kritikk av norsk allmennskole, som jeg tror må ta mye av ansvaret for unges manglende bevissthet om hva som finnes: Mitt bestemte inntrykk er at nasjonsbygging fremdeles er utgangspunkt for teater- og litteraturhistorien. Jeg legger merke til at mine studenter har med seg liten grad av bevissthet om fortidens og samtidens internasjonale kunst, litteratur og teaterscene fra videregående skole.

Tendensen til nasjonalisering av kunst og kultur her i landet, i media så vel som i departementer, i politikk og i skolevesen, er noe som jeg tror kan bekjempes nettopp fra universiteter og kunsthøgskoler. Etter min mening, har teaterfeltet i mange år lidd under mangel på åpenhet for og utveksling med internasjonal kompetanse. Riktignok opplever jeg at dette har endret seg de siste 10 årene, men det er også viktig at hele skolevesenet må ta inn endringen. Hvis vi kunne samles om en slik kritikk, tror jeg det kan gjøre en forskjell.

Stå på!