- Anmeldelse -

Av Erlend Røyset

Foto: Kristin Lyseggen

I boken The State of the Nation: British Theatre since 1945 beskriver teaterkritikeren Michael Billington et engelsk scenekunstfelt som er populært, samfunnsrettet og drevet frem av sterke dramatikere. Dette kan tenkes som bakteppe når Det Norske Teatret nå velger å sette opp Abi Morgans Splendour (2000) – eller Blendverk, som stykket heter i Brit Bildøens oversettelse. Morgan tilhører en britisk generasjon som slo seg frem rundt årtusenskiftet, unge dramatikere som i likhet med foreløperne Harold Pinter, Caryl Churchill og Sarah Kane er både formbevisste og politisk bevisste. Etter Blendverk og en rekke andre skuespill har Morgan i de siste årene først og fremst skapt seg et navn innenfor film og tv, både med dramatiseringer og selvskrevne tv-serier.

Gjentas

I Blendverk gjentas en scene fem ganger: Genevieve kommer på besøk til sin venninne, overklassedamen Micheleine. Den laverestående Gilma, som nettopp har knust en vase, er der som tolk for den utenlandske journalisten Kathryn. Sammen venter de fire kvinnene på at Micheleines kjære mann Oolio skal komme hjem. Kathryn skal ta bilde av ham til sin story: en general «på kanten av eit nederlag». I mellomtiden drikker de chilivodka og konverserer om seg og sitt, om maleriene på veggene, og om det som skjer der ute. Oolio dukker ikke opp; så knuses en ny vase, og Genevieve kommer på besøk. Ved hver repetisjon økes farten litt; det kommer ny informasjon, fortellingen modifiseres. Gamle såre punkter mellom de to venninnene avdekkes, og gnisninger med de to andre blir tydelig. Skuespillerne snakker til hverandre, og over og forbi hverandre – eller «Til kven som helst» – og ser noen ganger tilbake på fortidige hendelser i monologer.

Den åpne handlingen og de mange tilsynelatende løse trådene innbyr til tolkning og projisering. Flere formidlere og anmeldere har for eksempel lagt handlingen til et diktatur i Øst-Europa eller på Balkan, uten at dette er gitt. Selv synes jeg forestillingen resonnerer med regissøren Torkil Sandunds forrige oppsetning på DNT, av Arne Lygres Så stillhet. I begge tilfeller er krigen noe der ute, noe abstrakt: «I det fjerne. Granatar. Fyrverkeri. Eitt eller anna. Ein eller annan stad. Veldig langt borte. Dempa av snøen og vinden og avstanden.” Her inne, på teatret, råder elegansen og blasertheten. Fortellersituasjonen maner imidlertid ubehaget frem: Den kalde krigen blir varmere og varmere for hver repetisjon, mot slutten infernalsk og nærmest eskatologisk. (En av deltagerne på tirsdagens Baksnakk på DNT – dette er en seminarrekke hvor teaterpublikummere og akademikere diskuterer aktuelle oppsetninger – nevnte en annen nærliggende referanse, Sartres skuespill For lukkede dører, eller Huis clos.) Den krigen mennene utkjemper der ute blir mer og mer konkret for kvinnene her hjemme. «For meg er han ektemannen min,” sier Micheleine om Oolio. “Og for resten av verda?” spør Kathryn.

Abstrakt

Men Oolio kommer aldri. Vaser knuses, de prater videre. Imens kriger sør mot nord, det er trafikkork på veiene og “klokkene ringer langs heile sørsida” – men borgerkrigen forblir noe abstrakt. Hva er så dette? Anmelder Arne Guttormsen i Vårt Land ser provokasjonen: “Her er vi tett på et folks lidelse og alt vi tar del i, er fire damer som snakker forbi hverandre!” Er Blendverk et stykke om krig som fortaper seg i form?

Forestillingens styrke er likevel at den foregår på både et allegorisk plan og på et naturalistisk plan, der er både realisme og underliggjøring. Kvinnene på scenen kan se ut som stereotyper, men de har tross alt navn, og er fullt mulig å speile seg i. Men kan si at skuespillet utspiller seg i både Illyria og i Norge. Og midt på scenen, på generalens skrivebord, står en globus. Maleriene er nøkkelen – eller “foten i dørsprekka,” som Kathryn sier kryptisk. Alle maleriene hos generalen er malt av hans gamle venn, Genevieves avdøde ektemann.

GENEVIEVE:
Det er utsikta frå vindauget vårt. Ikkje alle kan sjå det. Det er...

KATHRYN:
Abstrakt.

GENEVIEVE:
Akkurat. Ikkje alle får tak i det.

Maleriene

Men maleriene vi ser på videoskjermene på veggene på scenen er ikke nonfiguative. Til å begynne med tror man faktisk kanskje det er vinduer, de viser nemlig en storbyhorisont. Så ringer telefonen, og Micheleine bryter illusjonen ved å gå mellom vinduene gjennom veggen for å ta den. “Måleriet? Likar du det?” sier Genevieve til Kathryn og peker på en videoskjerm som nå viser en utbombet skyline. Seinere viser de konturer av menneskeskikkelser – og så skyskrapere igjen. Micheleine til Kathryn: “Han måla bildet, på bestilling frå mannen min. Meininga var at det skulle bli den mest strålande utsikt. Men kva får eg? Eg får polemikk, eg får sjellaus politikk, løgner. Dette måleriet lyg.” Genevieve: “Morgonen etter gravferda til mannen min sit eg i atelieret hans og eg ser på måleriet og brått ser eg det resten av verda kan sjå. Ei skremmande utsikt, ei utsikt over verda der ute.” Blendverk er et høyst selvbevisst teaterstykke som lar videoskjermene på veggen kommentere teksten. Er krigen abstrakt eller konkret? Skuespillet avbilder virkeligheten som uklar og uggen.

Ved stykkets slutt har Kathryn stadig ikke noe bilde av generalen, men hun oppfordres til å ta et bilde av hans kone. Innen den tid har det blitt tydelig at de fire kvinnene til sammen utgjør en innfløkt narratologisk maktstruktur som publikum, dramatiker og iscenesettere inngår i: Kathryn er en kynisk og arrogant utlending som er kommet for å gjøre en jobb: “Kjapt. Nødvendig. Ukomplisert. Uforpliktande. Menn likar meg. Ingen problem.” Hun er både fascinert og frastøtt av det hun møter: “Vi står her og diskuterer eit jævla måleri.” Hun er imidlertid avhengig av en tolk for å kommunisere. Gilma tilhører lokalbefolkningen, og er skeptisk til det Kathryn representerer: “Ho forstår meg knapt. I fantasien stikk eg nåler i den presseansvarlege.” Igjen og igjen tukler Gilma med Kathryns kamera og får fett på linsa. Den irriterte fotografen klager på tolken som oversetter tilsynelatende som hun vil. Men hvordan kan hun vite dette når hun ikke kan språket som oversettes til? Vertinna Genevieve gjør selve den dramatiske situasjonen mulig: Oolio er hennes mann, dette er hennes hus. Hun kommuniserer også med Kathryn gjennom tolken: “Fortel henne at ei kvinne som skildrar motivet sitt betre enn sin eigen heim, ei kvinne med ei slik merksemd for detaljane i motiva, eit slikt auge for detaljen, at det er ei kvinne etter mitt hjarte ... Eg vil vite korleis huset hennar er, ho har fått komme inn i mitt...” I rollelista står Genevieve oppført som “informanten(?)” – spørsmålstegnet tyder på at flere enn meg strever med hennes rolle i konstellasjonen. Det er hennes mann som har malt de omtalte bildene. Var hans død virkelig et selvmord? Var han i opposisjon til sin gamle venn Oolio – en angiver?

Formeksperiment

Morgans skuespill kan stå i fare for å fremstå som et intellektuelt formeksperiment. Det kreves det et ekstremt høyt konsentrasjonsnivå hos skuespillere og publikum for å unngå. Alle fire skuespillere gjør en sterk innsats, spesielt Heidi Gjermundsen Broch som Gilma og Ingunn Beate Øyene som Micheleine. I mellomtiden pøser scenograf Helge Hoff Monsen på med røymaskin, og Sandsund bidrar med suggestivt soundtrack. Morgans tekst avslutter før Kathryn får tatt bilde av Micheleine; i oppsetningen tas bildet, og videoansvarlig Raymond Stubberud får for alvor vist hva han er god for.

Tross flott slutt synes jeg ikke oppsetningen når det nivået Morgan anviser for siste repetisjon: “Språket er nesten utsletta, dei fysiske rørslene viktigare enn kva som blir sagt.” Men, på sitt beste er formen i Blendverk engasjerende, den gjør oss til medskapende og medskyldige, den drar oss inn i samtalen rundt bildet. Vi aner den krigen teatret nærmer seg som problematisk fortolkning. Forestillingen er ambisiøs og krevende – og godt utført. Man kan i hvert fall ikke beskylde DNT for å undervurdere sitt publikum.