- Anmeldelse -

Av Karoline Skuseth
foto: Marte Rognerud

Rekonstruksjoner spilles på ustø grunn. En diger inngjerding er sirlig fylt med små kuler av krom, spesialbestilt fra en kulelagerfabrikk i Tyskland. Denne er i seg selv et kunstverk, fascinerende detaljert og taktilt tiltrekkende, den minner både om zenmosaikk og nålebilder man får kjøpt i krimskramsbutikker, sånne man kan legge hånda og lage avtrykk på.

Sirligheten blir derimot snart brutt, en etter en presenteres karakterene vi snart får gleden av å bli bedre kjent med. Gjennom det to timer lange stykket knyttes relasjoner på kryss og tvers, og man blir på underfundig vis klar over større sammenhenger på flere plan. Regissør Lise Risom Olsen, som utgjør en essensiell del av kjernen i det prosjektbaserte kompaniet, har uttalt at filmteknikk har vært stor inspirasjon for manusutviklingen. Dette ser man overraskende snedig utført, det funker så det suser - også på scenen.

Sjarm

Karakterene vi møter er alle proppfulle av sjarm og vinner publikum over fra første øyeblikk. Man burde nesten definere dem som noe annet enn karakterer, for de slutter raskt å være dette. Graden av agering ligner ikke noe jeg har sett tidligere; skuespillerne omgås sine replikker og sitt kroppsspråk så lekent at jeg etter de første scenene mister teaterkonteksten fullstendig av syne og flyter inn i verdenen som bygges opp på scenen.

Vi møter en overdrevent hjelpsom sykepleier som ikke kan gjøre førstehjelp uten å ha på seg uniform, har komplekser fordi han syns han er feit og stadig utbryter "It's you and me, Florence". En annen jobber på kunstgalleri og hører stemmene til Kleopatra og Marlboroman i hodet. Sistnevnte er forøvrig en av de mest sjarmerende karakterene jeg har sett på en scene; kledd i rutete skjorte, med tørkle i halsen og den obligatoriske cowboyhatten avleverer han avmålte onelinere av Chuck Norris-art, eksempelvis "Never trust a woman that doesn't trust you".

Kjærlighetsfronten

Kleopatra har også gode råd på kjærlighetsfronten. Disse drømmeaktige sekvensene - som spilles i dempet kjølig lys i motsetning til de lysere hverdagsscenene - bærer preg av å foregå i et parallellt univers; ved elven Styx eller på en Ibsensk korsvei. Høydepunktet blant disse er når Kleopatra bæres fram som en gallionsfigur og formidler sitt budskap om at kvinner skal kurtiseres med høyttalerforsterket stemme, nesten som Orakelet i Delfi. Lyddesigner Håvard Pedersen bidrar til å skape et fullkomment magisk øyeblikk med sin ambiente musikk som stadig ligger i bakgrunnen gjennom forestillingen.

Rekonstruksjoner bærer gjennomgående preg av klare dramaturgiske og scenografiske valg. Dette kommer til syne i bruken av rekvisitter, der særlig Zippolightere går igjen med jevne mellomrom og brukes for alt de er verdt både når det kommer til symbolverdi og som lyseffekt. Scenograf Lena Lundsten Buchacz har også en stødig hånd på kostymene, som i hovedsak holdes i svart, hvitt og rødt. Farger er tillagt en klar symbolikk, der karakterene med mer tvilsom moral bærer svart - deriblant i skikkelsen til en frustrert og ruset kunstner med en alvorlig personlighetskonflikt. De gode og gjennomarbeidede løsningene, også i måten kostymeskiftene er løst på ved ha kasser mellom de sju skuespillernes stoler på bakre scenevegg, gjør at flyten i forestillingen er umulig å bryte.

Klangbunn

Selv om tematikken dreier seg mye rundt hverdag, kjærlighetsjakt og arbeidsliv, har stykket en dypere klangbunn som stadig overrasker. Det spilles på terrorisme, revolusjon, meningen med kunsten og ikke minst med livet og døden og det meste man går og tenker på. Et fascinerende grep er at karakterene er svært tett knyttet opp til (BIT Teatergarasjens) publikum; det harselseres både med kritikere, kunstnere, skuespillere og kulturinteresserte generelt. Dette gjøres finurlig og fint i en vernissage-scene der gjestene har blitt degradert til store øyne som utstøter "Mmmm..","Å!", "Nei nei nei..", og i en scene med en berømt kunstner som ønsker å sprenge hele kultureliten i lufta basert på en noe forskrudd feministisk teori om at det bare er menn som sprenger ting når de er forbanna, mens damene må komme og rydde opp. Man kjenner seg lett igjen i holdningene og faktene til de mangefasetterte karakterene, og innser ofte at man egentlig sitter der og ler av seg selv.

Lyd og scenografi er konstant med på å underbygge stemningene som skapes etterhvert som situasjoner tilspisser seg fram mot det uunngåelige høydepunktet; golvet med sølvkulene tar eksempelvis karakter av å være både grus og knust glass, og lyden skaper rommene rundt overraskende lekkert, det være seg park eller kunstgalleri. Sammen med et mesterlig manus som kunne satt mang en etablert filmmillionær i skyggen, er Rekonstruksjoner en suveren oppvisning i teknikk og skaperglede der man får følelsen av at hjerne og hjerte har gått hånd i hånd.