- Anmeldelse -

av Kari Saanum
Foto: De utvalgte

Han sitter i en stol utenfor campingvognen. Det er sommer og sol, og Torbjørn (spilt av Torbjørn Davidsen) forteller om drømmen sin på en blurrete film som spilles av på bakveggen i Black Box teaters store sal.

Drømmen Torbjørn snakker om, er – som for mange av oss – et hus på landet. For mens Torbjørn har vært opptatt med å lage kunst, har folk flest i Norge blitt rike og Torbjørn en outsider som bor i campingvogn.

Ella har det huset Torbjørn drømmer om. Lysten etter Ellas hus får Torbjørn til å drømme om å gjøre ville ting. Kanskje må han bruke makt for å realisere drømmen sin.

Vi sitter vaglet opp på toppen av et enormt stillas, oppunder taket. Herfra ser vi ned på Torbjørn og Ella (Kari Onstad), som ligger utstrakt hver for seg på scenen. På bakveggen svømmer Torbjørn, naken og fri. En ensom Adam, en strandet hval i universet. Heldigvis får han selskap. Ella glir ned til ham i vannet, og sammen leker de, befridd fra alder, språk, og annen tyngende bagasje. Da skjer det. Det som begynte som en kjærlighetsscene, glir over i noe annet. Torbjørn drukner Ella.

Full, farlig og demonisk

Forestillingen er en rekapitulering av hva som egentlig skjedde.
Torbjørn blir forhørt av en psykolog (Jørgen Langhelle), som skal vurdere om han er tilregnelig eller ikke. Innimellom får vi scener fra Torbjørns møter med den 70 år gamle huseieren Ella. Fra han tar kontakt, til katastrofen er et faktum.
Når han innynder seg hos den gamle damen, åpner hun seg for ham og tilbyr ham kroppen sin – som han avslår. Etter dette, går det bare en vei. Fra plassene våre oppunder taket, ser vi ned i det levende bildet av et blodfylt, bankende hjerte; et stykke rødt kjøtt, et åpent sår.
 Like etter vrenger en full, farlig og demonisk Ella den adelige siden ut, og Torbjørn og fattigmannsdrømmen får gjennomgå. Når hun kveiler seg av hånlatter i badekaret, vet vi hvor det ender. For Ella.


Torbjørn derimot, drømmer ikke lenger om hus. Han drømmer om hvordan en last med båtflyktninger velter inn mot strendene på Nesoddens ”indrefilet”(vestsiden mot Oslofjorden), og hvordan beboerne tar dem imot, tar flyktningene inn i hjemmene sine, og deler med dem av det de har.

Han returnerer til campingvogna og virkeligheten.
Slutten røper jeg ikke her.
Jeg kan bare si, at noe sånt hadde jeg ikke regnet med. Allikevel virket det helt logisk.

Sammensatt kvinneskikkelse

Jeg skulle gjerne visst mer om hvordan denne forestillingen har blitt til. Skuespillerne står for teksten, i samarbeid med De Utvalgte, Wenche Mühleisen og Pål Grøndahl.
Men hvordan har de jobbet?

Kari Onstad har de beste tekstene, synes jeg. Det betyr ikke at de andres tekster er dårlige. Tekstene til Onstad er poetiske, presise, nære, og tilgjengelige. Kari Onstad gjør i det hele tatt en fantastisk forestilling. Det hun viser oss, er en sjeldent sammensatt kvinneskikkelse. Mykt og organisk spiller Onstad av hele skalaer av forvandlinger, fra ungjenteaktig hengivenhet til frådende demoni. Gjennom henne får vi også – på en måte som er velsignet fri fra klisjeer - en historie vi altfor sjelden hører: Den aldrende kvinnens historie.

Investerer av seg selv

Skuespiller Torbjørn Davidsen går i likhet med Kari Onstad langt i å investere av seg selv i karakteren. Torbjørns begjær etter sitt eget sted, bunner i et behov for respekt. Gang på gang ydmyker han seg for å oppnå denne respekten. Å blottstille karakteren Torbjørn, som vi i hvert fall tenker har mye til felles med skuespilleren Torbjørn, krever stort kunstnerisk mot.

Samspillet mellom Torbjørn Davidsen og Kari Onstad er nedpå og intimt. Scenen der Torbjørn vasker Ellas føtter er riktignok forestillingens mest pratsomme – dette er i det hele tatt en svært tekst-tung forestilling. Likevel er det en nytelse å være vitne til det sensuelle, avslappede og rytmiske spillet dem imellom.

Hvem som har gjort hva, er ikke uten videre klart i denne forestillingen. Men regissør Kari Holtan må være en svært dyktig personinstruktør. Hennes evne til å frembringe autentisitet og nærvær hos skuespillerne, kom klart til uttrykk i måten hun jobbet med barneskuespillerne på i Skuggar. I Drømmen har hun videreført dette arbeidet på en måte som får en til å ønske henne regioppgaver også ved andre teatre.

Boya Bøckmanns bilder

I en bedøvende vakker scene rett før hun byr seg frem for Torbjørn, vandrer Ella gjennom sin egen have, med steintrapper, rosebed og stauder projisert på gulv og seng. Hun snakker om sin egen skjønnhet som brått en dag var borte, og hvordan hun, da hun ikke lenger var attraktiv som kvinne, ble usynlig som menneske.

Boya Bøckmanns overstadig vakre og sanselige bilder, vaker innimellom i grenselandet mot kitsj. Levende, hypnotiske bilder av fiskestimer, hvaler, og rosenhager, glir over vegger og gulv og lager nye rom i rommet. Disse bildene er det som binder sammen de frittstående scenene forestillingen er bygd opp av. De skaper også forestillingens drømmeaktige flyt.

Tema

Har De Utvalgte villet tematisere fattigdomsproblemet blant norske kunstnere, har de i liten grad lykkes. Til tross for tilsynelatende berøringer med hovedpersonens eget liv og virke, fremstår historien først og fremst som fiksjon, en kunstig, oppdiktet historie, som knapt nok er troverdig, og derfor mer fremstår som en slags desperat fantasi. Et tema som bare så vidt tangeres, er kunstnerens svik mot sitt tidligere ideal om å ikke ville eie noe. Men bortsett fra en diskusjon eller to, blir heller ikke dette temaet trukket inn som en gjenstand for scenisk handling.

Jeg kjenner ikke Torbjørn Davidsen, og vet ingenting om livet hans. Like lite som jeg kjenner Karl Ove Knausgård, og vet om det han skriver er sant. Men begge bruker sine egne navn i kunsten de lager, og på den måten skaper de en spenning rundt historiene de dikter. Bor Torbjørn Davidsen i en campingvogn? Har han virkelig lagt an på en gammel dame for å overta huset hennes? Svarene på dette er ikke interessante. Om, eller hvor mye av dette som er autentisk, betyr egentlig ingenting. Det jeg imidlertid lurer på, er hvorfor denne leken med navn stanser ved den mannlige hovedpersonen.

Leken med navn

Hvorfor heter ikke like godt Kari Onstad ”Kari” i stykket? Og Jørgen Langhelle ”Jørgen”? Hvorfor skal Kari hete Ella og liksom være 70, når det hadde vært vel så spennende om Kari faktisk fikk lov til å være Kari og en kvinne på sin egen alder? Og hvorfor skal Jørgen Langhelle liksom være psykolog som liksom skal utrede om Torbjørn er tilregnelig? Hvorfor kan ikke han i denne forestillingen få lov til å være seg selv? Jeg har i det hele tatt problemer med å se hvilken rolle Jørgen spiller i forestillingen. Jørgen Langhelle har som de andre skuespillerne en fin scenisk tilstedeværelse i rollen som psykologen – men hvorfor må denne psykologen være med egentlig? Hva gjør egentlig en oppkonstruert rollefigur oppi all denne semi-autentiske nærværsestetikken? Hvilken funksjon har han, annet enn som en samtalepartner for den langt viktigere Torbjørn? Og hvorfor går han ut av psykolog-rollen, og inntar etter hvert en slags opponent-rolle, som uansett bikker helt over mot parodien til slutt?
Disse kunstneriske valgene forstyrrer til en viss grad det samlede inntrykket av forestillingen.

Et annet dilemma ved å skape ut fra sitt eget biografiske forelegg, er at kunstnerne i stor grad faller for å tematisere sitt eget kunstner-liv, med alt det innebærer av privatøkonomiske bekymringer, frustrasjoner og andre yrkes-egne forhold. Hvor aktuelt dette er for andre enn akkurat den gruppen det gjelder, er noe man bør spørre seg om. Muligens hadde heller andre grupper av verdig trengende i det norske olje-riket fortjent at man tematiserte det økende fattigdomsproblemet i velferdsstaten.

Nederlag og krenkelser

Styrken i forestillingen, ligger først og fremst i nærværet til skuespillerne på scenen, og møtene mellom aktørene. Ensomheten, forsøkene på å få kontakt, og den gjensidige krenkelsen og nederlaget i møtene mellom den aldrende kvinnen og den unge mannen, er for meg det som blir sittende igjen i minnet. Og bildene til Boya Bøckmann.

Til sammen holder det. I massevis.

Hadde jeg vært teatersjef for et av teatrene i denne byen, ville jeg ikke nølt med å invitere Drømmen inn og gitt den et lengre liv enn de åtte dagene den spilles på Black Box.