Dramatikkens hus (Drh) er åpnet! I Det Åpne Teaters lokaler på Grønland skal ny scenetekst sikres et rikt liv. Flere enn Jon Fosse skal få spire, gro og omfavnes av teater-Norge. Åpningsforestillingen Henvendelser er laget av 28 forfattere, regissører og utøvere. Elleve biter teater er satt sammen til ett stykke. Som dramatiker Finn Iunker har uttalt, ligger noe av tiltrekningskraften til teatret i at det skapes som et møte mellom mange kunstnere. Det er dette Drh skal gjøre. Forestillingens navn spiller på henvendelsen fra skuespiller til publikummer, hvor øyeblikkskunsten fremheves i et fiktivt rom, men blir også tolket som henvendelser til andre: til insekter, til en voldelig ektemann, til et juletre for en som er alene.

Ambisiøst

En slik forestilling, bygget opp av flere av landets fremste scenetekstmakere, legger tunge forventninger i fanget på oss: elleve av Norges kjente og mindre kjente dramatikere har blitt bedt om å bidra. Blant de kjente finner vi Jon Fosse, Geir Gulliksen og Sara Johnsen. Stigende stjerner som Maria Tryti Vennerød og Kim Atle Hansen får også plass. Hvert av de elleve stykkene bearbeides av kjente og mindre kjente regissører, og spilles av mer og mindre erfarne skuespillere. Vi presenteres for elleve 7-minutters soloforestillinger, hvor fraværet av staffasje er påfallende. Her er det bare lys og mørke som hjelper skuespilleren i det tomme scenerommet.

Siden Drh er finansiert av Kulturdepartementet, er det ikke overraskende at et av stykkene er på samisk, to på nynorsk, to er performance og en dans. Spenningen ligger vel så mye i nivået på de kjente versus de ukjente kunstnerne som i hvordan de vel kan leve opp til de høye forventningene våre. Drh tar de unge på alvor gjennom å gi dem plass i samme hus som de rutinerte og tunge navnene.

En Kropp

Sterkest fester Ole Johan Skjelbreds tolkning av Geir Gulliksens tekst En Kropp seg. Skjelbred slipper for en gangs skyld taket i den proklamerende stilen sin, som svært ofte er festet til en humoristisk overtone. På sedvanlig vis lunter han ruggende inn på scenen, med blankt og åndsfraværende blikk. Men han lander raskt. Teksten dreier seg om et par, den ene og den andre kroppen, og formidler på fascinerende vis hvordan det er bare å være kropp, ikke å være menneske, hva som skjer når ånden kobles ut. Skjelbred skildrer en sexlek der karakteren hans ikke egentlig skjønner hva han gjør med dama si, hvorfor hun blir så lei seg, og hvorfor det går så galt. Skjelbreds dype fure i panna under det tilbakegredde sleikhåret er urovekkende. Forvirringen over det han besørger, frikoblingen av kropp og følelser formidles på uvant og overraskende vis. Vi møter ham hudløse og ubevæpnete. Teksten er svært sterk, men det er også tolkningen. Dette er noe av det beste jeg har sett Ole Johan Skjelbred gjøre.

Ildsprutende same

Daglig leder for Drh Marit Solbu har jobbet mye med samisk teater. Likevel kan en få følelsen av at det samiske innslaget er bittelitt påklistra. Grunnen er kanskje at det har røtter i en helt annen type teater enn den det vises mest av i Oslo. Det er slående typisk hvordan Inga Ravna Eiras stykke dreier seg om en samisk økogudinne som er skuffet over at menneskene har ødelagt den jorda hun kjente. Denne teaterformen, så jordbundet og nedpå, tilhører i sterk grad den rike, samiske fortellertradisjonen. Anitta Suikkaris gestaltning av den nedstigende gudinnen er preget av en full, ropende og manende hekseaktig kvinne som med narkisjakke og marimekkokjole virker ødelagt utenpå, men vakker inni, slik jorda også er det.

Det forstyrrer litt at teksten veksler mellom samisk og norsk. At Suikkari må oversette for oss virker distanserende. Fresende og spyttende stamper hun sjanglende rundt på høyhælte, røde sko. Dette er ikke den jorda hun kjenner. Hun fnyser over hvor dårlig vi har tatt vare på kloden vår. Spillet er overdrevet med store fakter og utestemme. Denne formen er uvant for oslogrytas teaterfolk. I Oslo ropes det sjelden fra dypet av magen, og publikum vrir litt på seg i ubehag. Hvor har det blitt av det mjuke føret? At det i hvert fall ikke er å finne i denne scenen, har vi bare godt av.

Uforløst røst

Det må bevegelse til for å skape lyd. Som en skolegutt, i svarte støvler, svart knebukseaktig skjørt og hvit skjorte, står Yukiko Shinozaki langt inn på scenen med en mikrofon i hendene. Hun ser ventende og skyldbetynget ut. Knærne svikter under henne, hun er nervøs. Så rister hun seg, og begynner å trampe i bakken. Intenst og stadig raskere tramper hun seg forover, helt til hun etter en runde i sikksakk resolutt står foran oss på scenekanten. Hun forsøker å si noe. Hele tiden venter vi på at hun skal si noe, enda vi vet at ikke noe kommer.

Hun strekker mikken fram mot publikum. Bøyer seg ned, rumpa i været, strake ben. Stirrer med fortvilte øyne til dem som sitter på første rad – si noe da! Men ingen sier noe. Shinozaki spretter opp igjen, ut på scenen, og begynner å undersøke om ikke gulvet kan lage lyd. Hun oppdager at føttene kan. At knærne kan. Kan rumpa, underlivet, magen, brystet? Et smell lyder fra brystet. Så tar mikken kontroll, og trekker henne over gulvet. I redsel og spasmer forsøker hun å gjenvinne herredømmet.

Si det, da. Bare si det. Mikken går i bakken, og Shinozaki lar den selv tale: raspende og tordnende, mens hun bestemt trekker den etter seg over scenen og ut. Denne danseforestillinga er en honnør til dem som ikke kan lage lyd, en henvendelse som stopper opp fordi den mangler forum. Ingen kan oversette for den stumme som er alene, men dansen formidler mismotet som kan følge.

Åpent hus

I et hus der teksten skal stå i sentrum, er det riktig og viktig at også de som i noen tilfeller blir gjort språkløse får snakke, se og oppleve. Drh gjør rett i å inkludere det som ved første øyekast ser ut som politisk korrekte departementsalibier, for de har minst like mye her å gjøre som det massivt tekstbaserte. Henvendelser fungerer med sin variasjon som åpningsforestilling, og gir en pekepinn på hva som skal følge. Vi får en vellykket blanding av etablert og frisk blod, der de erfarne gir tyngde til de ferske. På denne måten slipper de unge å bli plassert i båsen ”ung og lovende”, en bås som har en tendens til ikke helt å bli tatt på alvor.

Vi gleder oss over at Drh vil gi oss muligheten til å se dramatikere utvikle seg over tid. Både etableringen av Drh og åpningsforestillingen Henvendelser lover godt for norsk samtidsdramatikks utvikling.

Anna Helene Valberg (f. 1982) er redaktør for studenttidsskriftet Argument, og har i en årrekke publisert teateranmeldelser på bloggen sin annavalberg.blogspot.co. Hun anmelder også teater for Klassekampen, og skriver masteroppgave i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.