av Maja Løvland
foto: Katrine Fagerlid/Forente Minoriteter

Tærsjern på Grønland er et prosjekt med nye spennende premisser. Lørdag 6.mars startet Dramatikkens Hus første visning av et 3-delt prosjekt som utveksler Shakespeares tekst Kjøpmannen i Venedig og rap/poetry-slam. Forestillingsteksten er improvisert fram/skrevet den siste uken før visningen av de medvirkende unge kunstnerne i hiphop-kollektivet Forente Minoriteter og dramaturgen Oda Radoor fra Nationaltheatret. De viste kun 1. episode, ca 30-35 minutter, av hele stykket denne lørdagen, to episoder gjenstår og skal vises 27 mars og 24 april.

Det er et veldig energitrøkk i forestillingen – det spruter glede, musikalitet, rytme og skaperkraft. Publikum får komme inn og finne plassene sine til en trommeversjon av en Michael Jackson-hit, noe som gjør at folk nærmest danser på plass i salen. På scenen står et trommesett og en DJ på hver sin side av et stort lysbilde/bakteppe av Oslo Plaza. Musikerne ligger på med lyder og trommer under hele visningen, her får vi bangla, rap, R&B mm. Scenografien består av benker og trapper som omkranser en samlingsplass. Effektivt har Vaterlands torg erstattet Venedigs piazzaer fra 1596.

Modernisert Shakespeare

De har løftet handlingen fra Kjøpmannen i Venedig inn i vår tid. I Tærsjern får vi problematikk fra dagens kulturkonflikter i Norge: moralpoliti på Grønland, khattyggende kvinneundertrykkende typer, kontrollerende muslimske brødre, lettkledde norske jenter og bling i mange varianter, tærsjere/dealere på hvert gatehjørne og en golddigger av en kebab-bergenser får vi også. Fra Shakespeare bruker de handlingen, selve fabelen, konflikten, hovedkarakterene og dramaturgien. Men vi fikk jo ikke se lenger enn til at plottet, karakterene og forløpet ble presentert – muligens de to første aktene fra det klassiske dramaet - før visningen ble avsluttet med en skikkelig cliffhanger. Våre helter vennene Ismail og Tony låner penger av Tærsjern for at Ismail skal få råd til å fri til den vakre Pasha, dronningen av Oslo City. Tony setter en del av sitt kroppskjøtt som pant. Tony taper masse penger på en dårlig investering. Tærsjern gjør klar til å hente inn pantet. Så var det slutt. Følg med, følg med…

Jeg gikk til Dramatikkens hus med spørsmålet – hvorfor bruker de Shakespeare her? Er ikke ny norsk poetry-slam dramatikk nok i seg selv? Er ikke det nyskapende nok? Men utvekslingen fungerte meget godt. En god syntese oppsto av de ulike delene og de viste oss et interessant og lovende prosjekt! De holdt seg veldig rent til det kunstneriske valget - Shakespares dramaturgi og historie i rappens uttrykk, eller et Shakespearsk indre med et hiphop-ytre. De viste frem en sprek bindestreks-lek i tid, rom, sjanger og kultur, av og med aktører som representerer det meste du kan sette tverr-foran.

Remix av språket

Dramaturg Oda Radoor har jobbet med interkulturelle og tverrfaglige prosjekter tidligere. Her har hun igjen koblet Shakespeare og rapperne Emir og Lillebror fra Forente Minoriteter som hun gjorde det i Nordic Blacks Shakespeare in rap – Romeo og Julie. Det ble en suksess da og første del av Tærsjern lover også meget godt. Innenfor populærmusikken har de holdt på med remix eller gjenbruk av gamle klassikere lenge. Nå har også den klassiske musikken begynt å blande inn rap og moderne former i konserter. Og ryktet sier at dette er en internasjonal trend også innenfor teatret. Jeg skjønner hvorfor. Hvorfor finne opp en ny melodi eller historie når den gamle spiller så bra?

De er altså - så langt - veldig Shakespeare-nære. Den klassiske dramaturgien kommer godt til sin rett i denne rap-versjonen. Uten den kunne dette lett blitt en konsert, eller noe helt annet. Det er på en måte Shakespeare som gjør det til teater, som driver historien og handlingen fremover og skaper sammenheng. Ellers kunne det isteden ha blitt en her-og-nå-happening, en performance eller en battle. For det moderne uttrykket/den ytre innpakningen forfører sansene våre. Det er her-og-nå-opplevelsen av musikken, dansen og poetryslam-dialogene som får meg til å sitte og trampe taktfast gjennom det hele og la meg sjarmere av den ungdommelige kraften og talentene.

Dialogen i hver enkelt scene står som selvstendige enheter og de er alle i bunden ny form. De er sterke rent språklig og rimene er overraskende. Kebab-norsken er rik, nyskapende og intelligent. Det er tydelig et inneforstått ungt publikum av norsk minoritetsungdom som er raske til å reagere høylytt på det rent språklige, på vendingene og ordvalgene. De ga uttrykk for sine reaksjoner som i en poetry-slam battle etter hver deltagers innsats, også her i teatersalen. Det gir en enorm energi og trøkk, så befriende og levende. Så jeg blir rent ut sagt kanskje litt for positiv eller håpefull, for de revitaliserer mye her, både det språklige og teatrale. Aktørene på scenen kan ikke sies å ”spille” teater – de rapper eller battler teater! Og selv om spillestillen ikke er dypfølt psykologisk-realisme så rører det oss, som for eksempel i kjærlighetsscenen mellom Ismail og Pasha (Bassanio og Portia).

Forente talenter

Assad Arif/Lillebror spiler Ismail, han lyser virkelig opp scenen når han kommer inn med sin sjarm og smitter de andre med sin avslappede stil. Amina Sewali og Sarah Ramin Osmundsen er utrolig flinke sangere og poetry-slammere med nydelige tekster og fine fremføringer. Emire Mulaosmanovic spiller Tony hiphop-ærlig. De andre aktørene nevnes ikke med navn i programmet, men han som spiller Tærsjern har mye kraft og klarer å skape uhyggelig stemning til slutt. Og danserne… jeg elsket danserne, de hadde så mye trøkk og den rette attituden, de ville noe. Sammen får de Shakespeare til å fremstå som hip-hop’ens grunnlegger.

Det har vært diskutert om Shakespeares klassiske drama skildrer den tidens antisemittisme, for Shylock (parallellen til Tærsjern) den rike jøden, blir veldig strengt behandlet og hardt straffet til slutt og det satte i gang debatt. Det er vanskelig å si noe om det samfunnskritiske i Tærsjern etter første del, men antydningsvis ligger det en kritikk i denne nye teksten også. For Tærsjern er den kontrollerende storebroren overfor søsteren. Han forbyr henne å gå kledd som de norske jentene, hun skal holdes inne og han skal finne en bra mann til henne. Han presenteres som en stereotypisk muslimsk drittsekk med kriminell virksomhet. Kanskje kan det bli en debatt med utgangspunkt i dette prosjektet også. Det vil andre og tredje del vise. Spesielt på skolene rundt i Norge kunne det vært kjærkomment. Forente Minoriteter representerer i seg selv mange veier ut av stereotypien for dagens norske minoritetsungdom – jeg gleder meg allerede til neste gang jeg ser dem!