Jeg skulle gjerne også sett en kritikk av Fabula Rasas "Veras vinduer"; dette er noe av det verste jeg har sett innenfor barne -og ungdomsteater noensinne! (Faktisk litt vanskelig å skjønne om de mener å lage barne- eller ungdomsteater, til det er forestillingen altfor lite konsekvent...) Jeg så stykket på Teaterhuset Avant Garden høsten 2008, og visste ikke om jeg skulle le eller gråte. For meg vitnet det om at Fabula Rasa mangler en total forståelse for ungdom overhodet; voksne 40-åringer i bleier og Borat-truse (og den var gjennomsiktig...), "bæsj" som smøres ut over scenen, en hysterisk skrikende endimensjonal heks av en mor og fæl direkteoversatt countrymusikk - alt sammen plassert inn i en syltynn historie. Er det virkelig noen som føler seg grepet av dette? Jeg fikk inntrykk av at Fabula Rasa mente at "Veras vinduer" skulle virke terapeutisk på ungdommene; under min forestilling satt de bare og lo! (Og ikke for det; jeg tror de av publikum som evt. har opplevd et overgrep ville blitt enda mer traumatiserte etter denne forestillingen. Virkemidlene bare kastes ut, det er jo ingenting som bearbeides før stykket plutselig får en "Happy Ending"!) Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor de har fått støtte fra Norsk Kulturråd?! Noen andre som har sett stykket og deler min oppfatning?

Jeg er ihvertfall enig med Fabula Rasa om at vi trenger mer kritikk av barne- og ungdomsteater (og en større mengde barne- og ungdomsteater generelt); forhåpentligvis vil det være med på å heve kvaliteten!

Litt om Veras Vinduer og den type teater: Veras Vinduer har en aldersgrense på 8 år, så dette kan regnes som en barneforestilling (altså ikke primært en ungdomsforestilling).

Historien er enkel og tydelig: “Vera er 10 år, hun føler seg ensom og forlatt selv om hun lever midt i en stor familie. Hjemme er det Wagner, Dolly Parton, kvitring fra undulater, breiale brødre og et evig kaos. For å unnslippe sin surrealistiske familie går Vera ut og tar bilder. Av vinduer og menneskene innenfor. Uten at de vet det selvfølgelig. En dag blir hun oppdaget av en mann i slåbrok mens hun tar bilder av han. Han blir rasende, og tar fra henne det kjæreste hun har. Kameraet.”(Fabula Rasas egne ord)

Karakterene: Bare Vera tillegges dimensjoner - resten av familien fremstilles som sjablonger. Dette gjøres konsekvent gjennom hele forestillingen. Dette er en karakterbehandling vi ofte ser i ny/moderne scenekunst. Denne forskjellen mellom karakterene er det viktig å merke seg ellers faller man inn i misforståelser som Eivind Haugland utviser i innlegget ovenfor. Vi trenger ikke bli bedre/dypere kjent med familiemedlemmene for å forstå Veras problemer. Dette frigir mye rom til å fylle en forestilling med andre former enn psykologisk-realistisk spill (som bare Vera får bedrive). Situasjonene som spilles ut innenfor familiens fire vegger er både dypt tragiske og hylende morsomme - iblant grenser de til det surrealistiske. Så at publikummet på Avantgarden lo er det vel ikke noe å si på. Dette er en forestilling spekket med humor, et publikum som ikke ler ville vært ille. Særlig 40-åringen i bleie, som Haugland referer til, er svært morsom. Den kraftigste skuespilleren i gruppa spiller en baby, det er humor i seg selv. Ogdet ville vært rart uten bleie når man skal spille baby. Han spiller 'en baby som liker å kle seg ut' (sier en av foreldrene tidlig i forestillingen) - så hvilken rolle(funksjon han har på scenen er veldig tydelig, noe som nok ville kommet frem selv om det ikke ble sagt eksplisitt.

At man blir støtt av gjennomsiktige underbukser og teaterbæsj (selv når karakteren er en baby) får stå for den enkelte publikums opplevelse. En del teater lages også for å utfordre sitt publikum. Veras Vinduer er kanskje en slik produksjon, men trenger vi ikke utfordrende kunst også for barn?

Kanskje er denne forestillingen mer utfordrende for voksne enn barn? Voksne som ikke er vant til denne form for teater vel og merke. Jeg tror ikke vi skal være så redde for at barn skal få oppleve ulike teaterformer. Noen ganger kan formen oppleves vel så rik og utviklende som historien som fortelles. I Veras Vinduer får i både pose og sekk.

Jeg har lest det Eivind Haugland skriver om Veras vinduer med interesse. Jeg har sett forestillingen, og kan til en viss grad kjenne meg igjen i det Haugland skriver. Det jeg synes er mest interessant er likevel poenget hans om fraværet av kritikk. Det er alvorlig, både for kunstnerne og for publikum, at forestillinger for barn og unge som påberoper seg å være kunst, ikke blir anmeldt. Det synes jeg Hauglands innlegg er et godt eksempel på.

Når Veras vinduer (så vidt meg bekjent) ikke har blitt anmeldt, er det vanskelig å oppfatte Hauglands innlegg annet enn en meningsytring, og en ganske krass en til og med (uavhengig av hva man måtte mene om forestillingene). Slik sett er det vanskelig å imøtekomme den på en konstruktiv måte, annet enn ved å kommentere den som et fenomen.

For det første gis ikke Fabula Rasa mulighet til å svare på kritikken. For hvem er Hauglands innlegg rettet til? Hvilken reaksjon ønsker han seg? For et andre blir det vanskelig for den som ikke har sett forestillingen å vite om Hauglands påstander har hold i seg. Hadde forestillingen vært anmeldt, og de samme poengene var blitt trukket fram, ville saken stilt seg annerledes. Da ville Hauglands synspunkter vært relevante og viktige. De ville også gitt Fabula Rasa både en mulighet til å se sitt eget kunstverk utenfra og til å eventuelt svare på kritikken. Samtidig ville et mer generelt publikum enn scenekunst.no sine lesere fått vite noe om hvordan forestillingen plasserer seg i et scenekunstlandskap. Og ikke minst hadde vi fått mulighet til å debattere kunst som lages for barn i en offentlig sammenheng – slik både Fabula Rasa og Haugland etterlyser. Det ville være en betydelig mer konstruktivt og mer rettferdig måte å debattere ulike forestillingers kunsteriske verdi og/eller mangel på sistnevnte enn slik det framstår nå.

Jeg har tidligere etterlyst kritikk av scenekunst for barn og unge, og jeg gjør det gjerne igjen. Jeg syns det er liten tvil om at det vil komme både kunsterne og barn og unge tilskuere til gode.

Fabula Rasa minner om at forestillingen Veras vinduer fikk anmeldelser under Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival ifjor. Anmeldelsene ligger på Scenekunstkritikker på scenekunst.no, for 13. mail 2008.

Søk på Fabula Rasa eller Veras vindu i søkefeltet på forsiden, øverst til høyre, så finner du kritikkene.

Med vennlig hilsen Julie M. Løddesøl

Hei! Jeg ble tipset om denne debatten, og har lyst til å bringe inn noen momenter: Scenekunst for barn er et forholdsvis nytt fenomen. Da mener jeg rett og slett at barneteater i et mediaperspektiv ikke betraktes som kunst, og dermed ikke er berettiget kunstkritikk. Dette er et faktum i Norge. Går vi til Sverige, og også til Danmark, ser vi kvalifisert kunstkritikk av barneteater, noe som et er sikkert tegn på at fenomenet har en høyere status enn hos oss. Dette er noe av et paradoks, da Norge fortiden bruker mer penger på kunst for barn via Den Kulturelle Skolesekken (167 mill), enn Sverige og Danmark. Det er virkelig noe som mangler her, og det bør "noen" snarest se litt nærmere på. Hvis kunst for barn ikke nå snart bringes fram i mediene og debatteres vil dette storslagne prosjektet DKS etterhvert visne av mangel på lys og synlighet i den offenlige debatt. En "kritikk" av den typen vi fikk presentert over er trist, fordi den forfaller til emosjonell synsing og mangel på vilje til seriøs og kvalifisert debatt. Jeg har dessverre ikke sett forestillingen, men uansett om den er god eller ikke, fortjener den i likhet med alt annet barneteater skarp kritikk og gode analyser. Bare på denne måten kan vi høyne kravene og dermed kvaliteten på scenekunst for barn.

Jeg ser at mitt første innlegg kan fremstå som lite konstruktivt og kanskje for krast, noe jeg er enig i at ikke bidrar til å løfte fram barne- og ungdomsteatret. Mitt innlegg var nok et resultat av en innebygd frustrasjon over at jeg stadig vekk ser "Veras vinduer" bli nevnt når det snakkes om behovet for godt barne- og ungdomsteater, noe jeg mener "Veras vinduer" så absolutt ikke er. Jeg er dermed redd for at denne forestillingen blir idealisert som et eksempel på at "slik skal det gjøres", og det er da vi trenger diskusjoner som denne debatten her og den andre oppmerksomheten (kritikker) som etterspørres.

Jeg skal nå prøve å argumentere for mitt syn på forestillingen på en mer konstruktiv måte enn sist. Mitt hovedankepunkt ved denne forestillingen, er at det fra begynnelse til slutt kastes inn effekter og påfunn det ikke argumenteres for bruken av. Videre blir heller ikke disse "påfunnene" tatt opp og behandlet noe nærmere. F.eks: Hvorfor er det viktig at mannen som avslører Vera er i slåbrok? For at hun kan dra av ham denne slik at Borat-trusa kommer til syne? Hva har det å si for temaet i forestillingen annet enn at det liksom er "morsomt"? Elisabeth Leinslie forsvarer forestillingen og skriver at særlig 40-åringen i bleie er svært morsom. Morsom for hvem? For oss som voksne? Videre skriver hun at det at den kraftigste skuespilleren i gruppa spiller en baby og at det er humor i seg selv. Jeg stiller meg spørsmål om Fabula Rasa har hatt noe særlig kontakt (om kontakt i det hele tatt) med barn/ungdom i målgruppa når de lagde forestillingen? Dessverre tror jeg ikke det...

Humor er individuelt. Hva jeg synes er kleint og dårlig humor, kan andre storkose seg med. Det er jeg også klar over. Jeg synes likevel uansett at Fabula Rasa med Veras Vinduer undervurderer målgruppa si og skusler bort forestillingens tema i flaue påfunn. Synes virkelig barn og ungdom fra 10-årsalderen og oppover at det er morsomt når godt voksne spiller så tydelig stereotypiske og parodiske utgaver av dem selv? Og tjener det egentlig forestillingen at Vera er den eneste karakteren med dybde, slik Leinslie skriver i sitt innlegg?! Etter min mening kom heller ikke det så klart fram i forestillingen slik hun hevder, da for eksempel den ene broren til Vera på et punkt tydelig får problemer med noe som blir sagt og bryter ut i gråt. Når den samme broren senere i et dataspill skyter ned hele familien sin, begynner jeg å lure på hva broren sliter med? Han er vitterlig blitt mer enn en sjablong, men problemene hans blir imidlertid ikke tatt tak i, og forestillingen fortsetter som om ingenting skulle ha skjedd.

Her kommer jeg tilbake til min påstand om en forestilling full av påfunn og hendelser som ikke blir tatt tak i og bearbeidet. Det er også grunnen til at jeg i mitt første innlegg skriver at jeg tror forestillingen resulterer i å traumatisere eventuelle overgrepsofre mer enn å hjelpe dem. På Elisabeth Leinslie kan det likevel virke som om dette ikke var målet til forestillingen; her er det humoren som er viktig. Nå skal det sies at de fleste i publikum i Trondheim som lo, ikke nødvendigvis lo fordi de synes det var morsomt. Og da mener jeg at humoren har truffet feil. Etter min mening mangler "Veras vinduer" en helhetlig dramaturgi, noe som overhodet ikke har med å gjøre om jeg forstår ny/moderne scenekunst eller ikke, slik Lenslie hevder. For meg er "Veras vinduer" verken godt barne- og ungdomsteater eller teater i seg selv. Og det er synd for alle!

Jeg håper dette innlegget har vært med på å klargjøre den frustrasjonen jeg viste i mitt første innlegg. Debatten skulle vel egentlig ikke dreie seg om "Veras vinduer", men jeg syntes det var viktig å få fram mitt syn, siden jeg var litt brå forrige gang. Hva som må gjøres for å stimulere til mer kritikk av og debatt rundt barne- og ungdomsteater, har jeg egentlig ingen konkrete forslag til, annet enn å få åpnet øynene til både kritikerne og publikum. Egner er fint en gang iblant, men ikke hele tiden! Jeg mener forøvrig at BUT på Rogaland Teater er et vellykket tiltak som behandles på like vilkår som annet teater av kritikerne og publikum. Det er kanskje der vi burde begynne å lete og lære?

Med jevn mellomrom dukker dette emnet opp. Takk og pris for det! Muligens er vi inne i det perfekte tidspunktet for at noen for alvor tar tak i anmeldelser, kritikk og dialog rundt ”scenekunst for og med barn/ungdom”.

Takk Lise Hovik for opplysninger. Mange brikker faller nå på plass for meg.

Uttalige frilanser grupper/kunstnere, har drevet / driver denne type virksomhet i mange år uten belønning, eller at de ble lagt merke til fra ”norsk kultur media”. Med belønning mener jeg at mer enn ofte, kunstnere som driver scenekunst, musikk, kunst/forming og dramatikk- (der hovdevekt er målrettet mot/for og med barn-ungdom) er i Norge sett eller behandlet som annenrangs kunstnere på alle nivåer. Innad eget miljø og utad med media. Dette var/er virkelighet for mange.

Det som Fabula Rasas etterlyser er viktig for utvikling av barn/ungdom scenekunst. At barn og ungdom har egne emner, agendaer og tematikk, betyr ikke nødvendigvis fravær av faglig kritikk og media oppmerksomhet. Kunst er kunst. Ut i fra min erfaring som forelder, performer, lærer, instruktør og hukommelse, vet jeg at barn og ungdom setter stor pris for å bli tatt på alvor. Det finnes ingen barn eller ungdom som ønsker seg å bli sett som en annenrangs borger eller som ei bisetning i det store samfunnsbildet.

Kanskje dannelsen av et eget Black Box Teater viet kun til og med barn/ungdoms scenekunst er den rette veien å gå.

Men... hva mener Fabula Rasas når de sier: ”scenekunst for barn og unge "må tåle" og trenger kritikk på like linje med scenekunst for øvrig”.

Hva og Hvem er det som ikke tåler kritikk?

En slik uttalelse kan være selvskadende. Hvis hensikten er å fjerne skillelinjer mellom voksen vs. barnungdom scenekunst, desto viktigere er at både kunstnere og media som jobber med barn/ungdom scenekunst, omformer miljø og begreper som ellers er med på å danne skillelinjer.

Når det gjelder NIE... ”ta kølapp” ☺ Dessverre har ikke medias trynefaktor samsvar med godt kunst. Dere er ikke alene. Men dette er et kapittel i seg selv.

Redaktøren har nettopp tatt ut et svært langt, men ellers godt innlegg. Debattanter oppfordres til å fatte seg i korthet. Det er naturligvis et relativt begrep, men innlegget som nå er tatt ut er så langt at det "dreper" en saklig, åpen, faglig debatt. Som er det scenekunst.no ønsker å fremme.

A n b e f a l t lengde: En A4-side, 400 ord eller maks 2800 tegn uten mellomrom. Korte innlegg har størst sjanse for å bli lest.

Med vennlig hilsen Julie M. Løddesøl, redaktør scenekunst.no

Når Fabula Rasa etterlyser kritikk, er det primært behovet for faglig basert analyse vi sikter til. Med spørsmål som: Hvilken estetisk tradisjon står verket i? Bryter det tradisjonen, blander det ulike tradisjoner? Hvilke formgrep er tatt, og hvordan fungerer disse? Brukes det metagrep, siterer eller kommenterer det andre verk? Er det en lineær, sirkuler, fragmentarisk, punktvis eller sidestilt dramaturgi? Hvordan er de ulike tegnene satt sammen?

Men kritikken har dessverre også andre roller, som f.eks forbrukerveiledning og infam tabloid underholdning. Å få kritikk innebærer en risiko for å bli utsatt for maktmisbruk: Kritikere har definisjonsmakt. Kritikken kan være preget av mangel på kunnskap, oppramsing av analysefattige og ufiltrerte tilskueropplevelser, forelskelse i egen frekkhet og respektløshet overfor verket.
Svar på konkrete spørsmål: Fabula Rasa har hatt tett kontakt med prøvepublikum i alle klassetrinn underveis i prosessen med å lage Veras Vinduer. Vi har hatt kontakt med terapeuter og fagfolk og lest fagbøker blant annet om ulike former for omsorgsvikt og barns forlatthetsfølelser innen en intakt familie.

Ensemblet har egne barn fra 4-13 år og har til sammen spilt for over 50.000 barn og unge de siste ti årene. Som en del av arbeidet har vi ofte hatt samtaler med publikum etter forestillingene. Vår erfaring er at voksne ofte tror at ”dette ikke er noe for barn og unge”, mens de unge selv opplever å bli tatt på alvor i møtet med verket og har et rikt vokabular for å beskrive sine reaksjoner. Med Veras Vinduer har vi erfart at barn har kommet for å se forestillingen igjen, ikke to, men tre ganger.

I forhold til forestillingens tematikk er det flere dramaturgiske og semiotiske grunner for å velge et kostyme som slåbrok og Borat-badedrakt. Den viktigste er at Vera har fått sine egne grenser tråkket på så mye at hun selv, i forsøket på å overleve, etter hvert tråkker over andres grenser. Den krenkede krenker selv. I den aktuelle scenen går hun altfor nær et vindu og tar bilder av en person i en intimiderende situasjon. Han står og poserer og beundrer musklene sine i badekåpe. Hans privathet og nakenhet gjør han mer sårbar for eksponering. Dette gir en sterkere motivasjon for å overreagere, slik at han tar fra kameraet fra Vera. Avsløringen av Borat-badedrakten kommer på dette tidspunktet og gjør den sinte mannen enda mer sårbar. Hensikten er også at drakten skal fungere som comic relief.

Kameraet er selve kjernen i Veras overlevelsesstrategi. Hun tar bilder av andre, for å kjenne felleskap og forsøke å få makt over eget liv.

Vi har selvsagt tilsvarende grunner for å bruke en baby med tilhørende bleie og bæsj i fremstillingen familien. Dette kan vi utdype inngående. Men vårt ønske er å bidra til å løfte debatten fra detaljer i én enkelt forestilling til overordnede strukturelle spørsmål.

Er det overhode forskjell på scenekunst for barn, unge og voksne? Hva består i så fall forskjellene i? Hvordan påvirker rammene det kunstneriske uttrykket? Kan den kulturelle skolesekken potensielt være ødeleggende for utviklingen av norsk scenekunst? Og i så fall hvorfor eller hvorfor ikke? Er målgruppetenkningen en hemsko for kunstnerisk utvikling og mangfold? Trenger scenekunst for barn og unge egne scener? Hvordan skal dette organiseres?

Dette er selvsagt ikke spørsmål vi har svar på, men som vi mener det ville være spennende med ytterlige meningsutveksling om.

Viktig tematikk på gang! Ja, hvordan synliggjøre scenekunst for barn?

Jeg vil gjerne rette noen spørsmål til scenekunstkritikere: Hvorfor anmelder dere så lite scenekunst for barn? - Er det ikke jobben deres å anmelde all scenekunst? - Får dere føringer fra avisene om ikke å anmelde scenekunst for barn? - Gir det lite prestisje for dere personlig å anmelde scenekunst for barn. - Oppleves scenekunst for barn kunstnerisk uineressant? - Er det en manglende interesse for barn? - Hvorfor kommer dere ikke til festivaler og markeder hvor scenekunst for barn formidles, hvor dere lett kan få en oversikt over et stort utvalg av scenekunst for barn? - Hva forhindrer anmeldere i å gjøre jobben dere er satt til? -Nemlig å anmelde scenekunsttilbudet i landet?

Scenekunst for barn trenger kunstkritikk. Erfaringer fra bl.a Danmark viser hvor viktig anmeldere innen scenekunst for barn har vært for å styrke den kunstfaglige dialogen og innen feltet. I dag har scenekunstnere som spiller for barn i Norge en mangel på påvirkning, koreks og inspirasjon fra det kunstfaglige miljøet.Utøverne arbeider nærmest usynlig for sine kunstfaglige kollegaer, da forestillingene hovedsaklig formidles på skoler.

I tillegg til å spille åpne forestillinger er anmeldelser en viktig kime til kunstfaglig respons på scenekunstarbeid. Kunstfaglig dialog vil utvikle feltet.

Kom igjen da kritikere. Gjør en samfunnsmessig viktig jobb: Vær med å påvirk samfunnets holdning til scenekunst for barn gjennom synliggjøring og kom med kunstkritikk som kan være med å påvirke dialogen og dermed kvaliteten i fremtidens scenekunst for barn. Alle barn i Norge opplever scenekunst gjennom Skolesekken. Det er viktigere enn noen gang å styrke feltet!

Og... kanskje Kunstløftet også kan være med å fremme synliggjøringen og kvaliteten av scenekunst for barn ved å innvilge en teateranmelders søknad om å dekke scenekunst for barn. Jeg anbefaler interesserte anmeldere i å søke Kunstløftet!

Ellers tror jeg tiden er inne for en fast scene som viser det beste innen scenekunst for barn. En scene som inviterer inn DKS-produksjoner og internasjonale kvalitets-produksjoner. Et hus hvor publikum vet at de vil oppleve god nyskapende scenekunst for barn og som har faste visningsdager. Dette vil synliggjøre scenekunst for barn, gi barn og voksne mulighet for å oppleve nyskapende scenekunst sammen og øke den kunstfaglige dialogen i feltet.

Ellers vil jeg takke Fabula Rasa for å sette igang denne viktige diskusjonen. Jeg satte stor pris på forestilllingen Veras Vindu og det som viktigere er: jeg opplevde barn som var grepet over forestillingens tematikk og alvor. Problematikk det ikke er så lett å sette ord på, nemlig følelsen av å ikke bli sett i en familie med mange konflikter.Jeg synes Fabula Rasa gjør en viktig jobb. Nemlig å prøve å synliggjøre tematikk sett fra barns synsvinkel. Gjennom kunsten kan de gi barn en opplevelse av å ikke være alene om å befinne seg i et vanskelig landskap. Jeg synes de tar barnet på alvor. De tør å behandle et mørke som mange barn vil gjenkjenne.Et mørke som også kaster oss inn i salvende humor og som viser en utvei.

Goddag mann økseskaft? Beklager et litt rart svar på Ninas viktige innlegg. Jeg satt på PC'en..ble avbrutt...sendte så innlegget og så i etterkant at Nina hadde skrevet et innlegg i mellomtiden. Goddag, goddag

Først en kommentar til etterlysningen av kritikere til barne- og ungdomsteater.

Så vil jeg på et senere tidspunkt komme med en tilbakemelding på Eivind Hauglands.

Savnes det egentlig kritikere til Norsk Barne- og Ungdomsteater og Dans? I så fall hvilke kritikere er det som savnes? Er det ikke først og fremst oppmerksomhet i massemediene og den markedsføringseffekt dette antas ha som savnes? Vel står det til troende at det savnes seriøs kritikk som er til hjelp i skapende prosesser. Jeg stiller meg noe tvilende til om kritikerne som savnes finnes; kritikere som innbefatter sin egen kompetanse og språklige uttrykk som en sammensatt del av de forestillingene som skapes i møtene mellom publikum og kunstnere. Og som har respekt og forståelse for de prosessene som skal til for å få til gode forestillinger.

Jeg oppfatter at anmeldelser av teater - skrevet av antatt skolerte teatervitere eller kunstkjennere - i urovekkende grad er tilskuerkritikk kamuflert som teaterkritikk. Blant annet speiler det seg i behovet for å plassere uttrykk i kategorier, genrer, båser, og på flinkt vis gjengi hva, i og for seg alle kan oppleve. Jeg ønsker finne ut av hvor skoen trykker. Jeg synes det kan virke som en utstrakt mangel på skolering til å spore egne generaliserte betraktninger (Institituttleder for teatervitenskaputdanningen i Oslo, gjennom mange år, Jon Nygaard, må kanskje ta noe av skylda). Eller er internalisering av redaksjonenes mentale regimer vel så viktig? Men Eivind Hauglands kommentarer eksemplifiserer godt hva jeg ønsker rette et kritisk søkelys mot.

- Jeg har lyst å komme med eksempler, men tenker: "senere, Christian... senere"

Jeg tror problemet til kritikerne handler om sædvane. I henhold til det jeg søker, savner jeg kritikere som bestreber seg på å være emosjonelt-kroppslig mottagelig og medskapende, og i tillegg være i stand til å analysere opplevelsen intellektuelt i forhold til lesbare vurderingsakser, samt skrive godt (Tommy Olsson får dette til). Når dette ikke skjer, er det min opplevelse, at kunstkritikken opprettholder, eller endog skaper fordommer tuftet på ganske simple holdninger langs sosialt forankrede akser a la høy og lav, folkelig eller sær kunst. Kunstkritikken kommer dermed i alvorlig fare for å bli konservativ i forhold til bevaring av rådende kulturelle paradigmer, og særlig i forhold til forståelsen av publikum som medskapende.

Jeg tror ikke årsaken til manglende oppmerksomhet i forhold til kunst rettet mot barn og ungdom handler om at slik kunst ikke anerkjennes, men ligger i kritikerstandens tilnærmelsesvis schizofrene holdning til kunsten. Jeg tror det er en relativ stor enighet, blant kritikere, om at kunst rettet mot barn og ungdom er veldig bra, og jeg tror ikke de tviler på at det er kunst heller. Jeg tror de flest også syns utviklingen mot bedre støtteordninger er strålende. At kunst rettet i forhold til barn og unge ikke blir fulgt opp med seriøs kritikk opplever jeg som et bekreftende tegn på påstanden om at kunstkritikken ofte er en skjult tilskuerkritikk.

Jeg tror kritikerrollen innebærer en identitetskonflikt i møtet med kunst for barn. Følgelig tror jeg kritikerstanden skyr ubehaget dette medfører. Den scizoide relasjonen kritikerrollen bærer på, i forhold til det som skal anmeldes, kommer til overflaten når teaterviteren, med dårlig tid, penn og notatblokk, sitter i en teatersal full av unger. Jeg tror den scizoide relasjonen som oppstår skyldes at kritikeren bokstavlig talt lever av det den kritiserer. Det kan tolkes som en symbiotisk relasjon - et gjensidig avhengighetsforhold - ; Men er kritikken negativ er det umulig ikke å forstå kritikerrollen som parasittisk. I møte med barneteater er kritikeren på usikker grunn; Da representerer hun/han ikke lenger folk flest, kritikeren er ikke et barn. Ubehaget jeg forestiller meg oppstå tror jeg ikke er helt ulik det ubehaget "vanlige folk" kan ha i forhold til "kunst", og som er en sterkt medvirkende årsak til at mange unnlater å søke kunsterfaringer.

Med andre ord etterlyses kritikere som tør bruke egne erfaringer, og som tør slippe sin sosiale/profesjonelle rolle i opplevelsen av kunsten, og som har en trenet evne, som skrivende til å gjenkalle og analysere hvilke tegn og virkemidler som frambragte reaksjonene. En kritiker med en god sædvane, som innebærer å være medskapende, vil være til hjelp både for folk flest, tilskuere og de utøvende kunstnerne (også folk flest) til å kunne se bak illusjonene det lekes med. Beklagligvis har jeg inntrykk av at det er få unntak fra regelen. Eller hva er det som befester regelen? Hva er det som forklarer at kritikere (i Norge) er konservative og maskerer sin teaterkritikk som tilskuerkritikk? Jeg lurer på om ting henger sammen...

Det var Eivind Hauglands innlegg som har framprovosert mitt innlegg. Ikke først og fremst fordi jeg er uenig med ham. Men fordi han framstår som et et dårlig signal om hvordan det står til med masterstudiet i Drama/Teater på NTNU - og symptomatisk for diskursen jeg ønsker være med å løfte. Jeg mener at faglighet burde innebære at en skulle kunne anskue sine erfaringer og synsninger med en slags distanse. Det må ikke forveksles med intellektuell kjølighet eller påtatt profesjonalitet (som jeg sterkt kritiserer). Men om en forestilling vekker negative følelser, som "Veras Vinduer" åpenbart gjør hos Eivind Haugland, forventer jeg at en profesjonell betrakter ikke hopper til konklusjonene før han har vurdert nøye hva det var som forårsaket de negative følelsene.

Vennlig hilsen Arnt Christian Teigen

Først en en digresjon om metaforbruken: Symbiosen synes som en god metafor for relasjonen mellom kunsten og kritikken. Selv om det kan forekomme negativ eller dårlig skrevet kritikk der det er vanskelig å umiddelbart spore den gjensidige nytten, tror jeg man skal være varsom med å beskrive kritikerrollen som parasittisk. Dels fordi negativ kritikk neppe er direkte skadelig for kunstneren. Dels fordi bruken av metaforer som sammenlikner grupper med skadedyr har en belastet historie.

Synliggjøringsaspektet er åpenbart et vigtig elment i etterlysningen av kritikk. Ikke bare for det enkelte verk, men for feltet i sin helhet. Det er vanskelig for kritikere, med eller uten internaliserte redaksjonelle føringer, å skrive om en praksis som er såpass usynlig. Forestillingene er oftest ferdigspillt før kritikken kan publiseres. En permanent visningsarena for ny scenekunst for barn og unge med forutsigbare visningstider, ville kunne gjøre utvekslingen bedre mellom utøvere, kritikere og publikum. Og i symbiosens gjensidighetsspektiv: mer kritikk ville kunne synliggjøre feltet og det behovet for en slik permanent arena, som ved sin etablering igjen ville gi kritikere mer å kritisere…

Men den kunstfaglige dialogen er også et vigtig element i etterlysningen.Et eksempel: Elin Høyland stillte i sin kritikk av ”Evilution?” spørsmål som førte til at vi omstrukturerte forestillingen, og inkorporerte høytlesning av kritikken og forsøk på svar i selve verket. Det er selvsagt ikke alle former som egner seg for en slik direkte gjensidighet, men dialogen kan eksistere på mer langsiktig og subtilt vis.

Jeg tror at både Teigens og Sæthers spekulasjoner om anmeldernes ubehag er treffende, men forhåpentligvis finnes et spekter av ulike årsaker til at kritikken ofte uteblir. Det kunne vært interessant å høre kritikeres egne refleksjoner om sitt forhold til scenekunst for barn og unge.

Kritikere har også trange økonomiske rammer, med begrensede muligheter for arbeidsstipend. Jeg antar at mange arbeider med magre frilanskontrakter, og at det ikke finnes stort rom for å produsere tekst om forestillinger man finner interessante, på eget initiativ? Jeg er usikker på om det er slik at kritikerne kan sies å ha en jobbinstruks som går ut på å dekke hele scenekunsttilbudet i Norge. (Men man kunne jo ønske seg at 40% av alle styreverv skal besettes av kvinner, 25% av alt i nrk skal være på nynorsk og 0,1 promille av all scenekunstkritikk skal gjelde forestillinger som også kan sees av barn og unge.)

Jeg bifaller sterkt Sæthers forslag om kritikerstøtte fra kunstløftet for å profesjonalisere og spesialisere en eller flere kritikere i forhold til kunst for barn og unge. Kanskje i første omgang som et prøveprosjekt? Er dette en interessant ide for i kunstløftet? og er det i såfall kritikerne som selv må ta initiativ og søke?

Både kritikker og anmeldelser av kunst for barn og unge er interessant for Kunstløftet (www.kunstloftet.no). Verkkritikk men også betraktninger om vilkårene for produksjon og formidling vil kunne styrke feltets faglighet og omdømme. Enkeltpersoner eller miljøer/grupper søker selv Kunstløftet med sine ideer om hvilke forutsetninger denne kritikken bør bygge på, og hvordan den optimalt formidles - og til hvem.

(Jeg skrev følgende opprinnelig i sammenheng med innlegget ovenfor. Innlegget ble følgelig i lengste laget. Har derfor ventet noen dager med resten.)

Kjære masterstudent Eivind Haugland ved NTNU.

Jeg håper du har tillit til at jeg ikke er uenig i din opplevelse. Den kan ingen sette seg til doms over. Men jeg vil uttrykke meg i negative ordelag om dine innlegg i denne debatten, fordi du påberoper deg en faglighet som jeg synes savner substans. Det håper jeg du vil kunne erkjenne som konstruktiv kritikk. Først vil jeg si at jeg synes du allikevel har et poeng. Du trekker inn i ordvekslingen et spørsmål om teatererfaringer kan være skadelige, eller retraumatiserende. Med det opplever jeg også at du løfter spørsmålet om teatrets potensielle helbredende rolle. Det syns jeg er et viktig poeng.

Jeg opplever forøvrig at du konkluderer før du analyserer din erfaring. En ganske tydelig indikasjon på at du gjør det er følgende passasje:

"Er det virkelig noen som føler seg grepet av dette? Jeg fikk inntrykk av at Fabula Rasa mente at "Veras vinduer" skulle virke terapeutisk på ungdommene; under min forestilling satt de bare og lo! (Og ikke for det; jeg tror de av publikum som evt. har opplevd et overgrep ville blitt enda mer traumatiserte etter denne forestillingen. Virkemidlene bare kastes ut, det er jo ingenting som bearbeides før stykket plutselig får en "Happy Ending"!).

Du åpner her ved å stille spørsmålstegn ved om noen kan føle seg grepet av denne forestillingen. Deretter beskriver du opplevelse av andres følelsesmessige reaksjoner (her: latter) som jeg får inntrykk av at provoserer deg. Til slutt antyder du at forestillingen har en negativ terapeutisk effekt for deg og andre. I og med at du gir uttrykk for at forestillingen kan virke traumatiserende har jeg vanskelig for å tro at den ikke også må ha et potensiale til å gripe. Nå er min posisjon ikke bare subjektiv (det er enhver tilskuer), men jeg opplever meg involvert, gjennom å ha sett forestillingen flere ganger, ha nært kjenskap til Fabula Rasa (kommer fra samme skole og tradisjon), og ikke minst fordi jeg ble sterkt grepet av forestillingen selv. Jeg opplevde den endog som terapeutisk bra for meg.

Jeg kan i den sammenhengen også svare at Fabula Rasa har hatt barn/ungdom i målgruppen som konsulenter. (jf. uttalelsen: "Jeg stiller meg spørsmål om Fabula Rasa har hatt noe særlig kontakt (om kontakt i det hele tatt) med barn/ungdom i målgruppa når de lagde forestillingen? Dessverre tror jeg ikke det..." ).

Jeg tror jeg kan bekrefte inntrykket av at ensemblet i denne produksjonen har hatt et ønske om å skape erfaringer som virker på en god måte i forhold til egne og andres traumatiske erfaringer. Jeg stiller meg undrende til hvordan det ellers skulle vært.

Det er sårbart å snakke om kunsten og kreativitetens iboende helbredende/terapeutiske potensiale. I hvert fall har jeg erfart at det er et område som en bør behandle med varsomhet, både i diskurs og i praksis. Når jeg argumenterer for at kunst og kreativitet har et undervurdert helbredende potensiale mener jeg både i forhold til den politiske/kollektive sfæren i tillegg til det individuelle område (sjelelig og nevrologisk). Aller vanskeligst er dette fordi det ikke bare handler om publikum, min sædvaneforståelse tilsier at om ikke dette gjelder for kunstnerne i prosessen vil det heller ikke oppstå noen terapeutisk, eller helbredende effekt for publikum.

Jeg har et kunstsyn hvor autentisitet står sterkt (som faktor for kvalitet). Det innebærer at den kunstneriske produksjonen åpner opp for at inderlige prosesser får komme til uttrykk og hvor det som vises er, i ordets rette forstand, et dokument på sublimeringen, eller hvordan man i prosessen har villet bearbeide inderlige og personlige prosesser. Det levende "verket" er følgelig det som skapes og virker mellom tilskuere og utøvere i og med dokumentasjonen av den skapende prosessen.

Jeg har lyst å innrømme, Haugland, at jeg opplevde forestillingen "Veras Vinduer" som vågal. Jeg var usikker på om Fabula Rasa ville lykkes med den. Jeg var endog redd for at den ikke ville henge sammen, og til og med fungere negativt slik du har opplevd. Men min opplevelse har vært motsatt av din. Når forestillingen kom til å fungere, hadde den én for meg katharsisk kraft, slik virkelig godt teater skal ha. Så god opplevde jeg "Veras Vinduer" var at jeg antar du har sett den på en dårlig dag. På Masternivå håper jeg det forventes at en klarer se igjennom det som kun varer en dag, og faktisk klare spore om ensemblet har en god eller dårlig dag. I det minste forventer jeg at en masterstudent har et perspektiv som strekker seg henimot produksjonsprosessen.

Kvalitetsforskjellen som kan oppstå fra dag til dag, blir ofte undervurdert av kritikere spesielt og publikum generelt. En forestilling som sikter høyt, eller dypt, eller som vil noe mer enn å underholde, men som bommer, er ofte mer ubehaglig og irriterende enn en dårlig episode med "Himmelblå" eller ditto.

Med en dårlig dag, om skuespillerne ikke har fått til å levere, eller at kontrakten med publikum ikke blir tilfredstillende etablert har jeg forståelse for at "Veras Vinduer" kan oppleves frustrerende og kanskje til og med mot sin hensikt. Det er mulig du har opplevd dét. Og det er mulig jeg ville vært tilsvarende opprørt som deg. Men! du fremstår som masterstudent i dette fora. Det betyr at du utgir deg for å være en kvalifisert tilskuer. Og da forventer jeg en annen framføring av dine poenger. Her opplever jeg at du lekker som en sil i forhold til egne smertefulle erfaringer. Å være profesjonell, eller faglig orientert handler ikke om å dekke over erfaringer, men å være dyktig på å integrere dem i sitt håndverk eller virke.

I den sammenhengen vil det være riktig å ta spørsmålet om kunstens mulige makt til å forårsake oppriving av sjelelige sår på alvor. Da mener jeg at en kanskje også må trekke linjen fullt ut, og stille spørsmål om dårlige planke-oppsetninger av Ibsen, gjennom mer enn hundre år av landets teaterinstitusjoner, har på tilsvarende vis vært skadelig for den Norske folkesjela i forhold til livsløgn, overgrep, incest, selvmord, plyndring av kjærlighetslivet, og hvilke troll en vil, som Ibsen på fenomenalt vis stiller opp...

Altså mener jeg at du hadde et poeng... Men så lurer jeg fælt på hvordan du resonnerer i forhold til kulturstøtte. Når Norsk Kulturråd har gitt støtte til Fabula Rasa for produksjonen av "Veras Vinduer" så gjøres beslutningen på bakgrunn av hva de tidligere har produsert og lykkes med, i sammenheng med hva hver enkelt i produksjonen har vært med om før. Hvis dette bakteppet anses godt, og man i tillegg har et spennende og troverdig prosjekt på papiret så kan en få støtte. Beklager at jeg vil rette på argumentasjonen din.

"Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor de har fått støtte fra Norsk Kulturråd?! Noen andre som har sett stykket og deler min oppfatning?"

Hvis du virkelig mener som du gjør, må du argumentere for at Fabula Rasa ikke skal få støtte til sitt neste prosjekt på bakgrunn av din opplevelse av "Veras Vinduer". Om du virkelig ikke forstår hvordan prosessen med å få støtte fra Norsk Kulturråd fungerer så anbefaler jeg deg å finne ut av det, rent faglig sett.

Men jeg lurer på om du har et teatersyn som er veldig preget av main-stream film. Og at du anklager teater for ikke å være nettopp film. Du argumenterer:

"Mitt hovedankepunkt ved denne forestillingen, er at det fra begynnelse til slutt kastes inn effekter og påfunn det ikke argumenteres for bruken av."

Slik du argumenterer kan det tolkes at du mener Regissøren bør ha tegnet storyboard før arbeidsprosessen med skuespillerne begynner. I hvertfall en veldig tydelig idé som skal omsettes til den materielle og korporeale virkeligheten av skuespillere hvis oppgave er å best mulig tolke regissørens forestillinger. Jeg håper jeg tar feil. Fabula Rasa jobber på en langt mer intuitiv og kollektiv måte, forsåvidt med en relativt streng regissør i forhold til mise-en-scene. Jeg opplever at Nina Ossavy slapper mer av i så måte enn i tidligere oppsetninger, og klarer balansen mellom å slippe skuespillere og improvisasjon til samtidig som kaoset, som forestillingen også handler om, blir kontrollert. Kaos er veldig vanskelig å fysisk iscenesette, og særlig kaos relatert til hjem og familie. Det er mulig her forestillingen er sårbar, fordi når en forestilling er dokumentarisk, så kaller tegnene det jobbes med også på det de betegner, i hver og en av medskapernes liv/materiale.

"F.eks: Hvorfor er det viktig at mannen som avslører Vera er i slåbrok? For at hun kan dra av ham denne slik at Borat-trusa kommer til syne? Hva har det å si for temaet i forestillingen annet enn at det liksom er "morsomt"?"

Det er vanskelig å argumentere her syns jeg. En av teatrets aller viktigste egenskaper er det sceniskes evne til å unnslippe diskursen. Det sceniske er nettopp en ikke-språklig erfaringsverden. Jeg tror møtet mellom Vera og Slåbrokmannen er essensiell for forestillingen, og vendingene, særlig utfordringene av hodningene til hvem som er, samt overføringene mellom overgriper og offer(som diskursene slår fast - som regel med rette - og kanskje kun teatret kan rokke ved uten å bli avskrevet som pervers - fordi teater er perverst i utgangspunktet). På grunn av dette tror jeg humor var helt nødvendig. Det er ikke kalkulert eller planlagt, men jeg tror intuitivt og menneskelig sett måtte utvikle seg til en humoristisk vri i produksjonsprosessen. Det er derimot ikke en tilfeldig sitering av Borat ("fordi han er kul"), men åpenbar referanse til at humor er et vesentlig og politisk våpen i en kamp om medmenskelighet.

"Etter min mening mangler "Veras vinduer" en helhetlig dramaturgi..."

Jeg lurer på hva du lener deg på når du sier at forestillingen mangler en helhetlig dramaturgi? Er det en slags handlingenes didaktikk du etterlyser? Eller er det en videre fiffig måte å si at du syns forestillingen blir for rotete? Eller har du kunnskap som kan tyde hvilke dramaturgiske elementer som her figurerer? og eventuelt kolliderer. Jeg syns dramaturgi som et kronglete felt å forholde meg til i spennet mellom teori og praksis. Når du trekker inn dramaturgiteori i din diagnose ønsker jeg gjerne skjønne noe som er empirisk overensstemmende.

Eller hvem som helst: hva menes med helhetlig dramaturgi? Skulle gjerne fått til det, både i livet og teatret.

Til slutt ønsker jeg Eivind Haugland lykke til med Masterarbeidet.

OG Takk til Fabula Rasa som har reist debatten.

Vennlig hilsen Arnt Christian
p.s. Ønsker forøvrig å komme tilbake å svare på Marius Kolbenstvedts kommentar senere.

Saksopplysning fra redaktøren:

Kommentarfeltet på scenekunst.no blir stengt når redaksjonen har ferie. (Det er i påsken fra fredag ettermiddag 3. april til tirsdag 14. april.) Som debattantene har erfart, skrives kommentarene til debattene her slik at de publiseres direkte på nettsiden. De leses altså ikke av redaktøren før publisering. (Et valg som er tatt for at det skal være enkelt å delta i debatten, blant annet). Ved ferieavvikling overvåker redaktøren ikke nettsidene, og derfor stenges feltene. Det hender det kommer inn obscøne innlegg, blant annet.

Med andre ord; den som vil fortsette denne interessante debatten har morgendagen på seg (inntil kl 14.00), eller kan bruke påsken til å tenke videre, og komme tilbake i spaltene første arbeidsdag etter påske.

Med vennlig hilsen Julie M. Løddesøl, redaktør for scenekunst.no