Hvordan kan dagens gjengse kulturanmelder skrive en kritikk på et sirkusverks premisser når hun eller han ikke har den fjerneste anelse om hva dette innebærer? spør Karoline Skuseth. Les artikkelen Her.

Slik karakteriserer Cirkus Xanti det finske sirkusensemblet Race Horse Company som spiller i sirkuslandsbyen på Torshov i Oslo i dag og i morgen.

Den egentlige kampen for å overleve var ikke da vannmassene flommet over Pakistan, skriver skuespiller og styremedlem i Norsk Skuespillerforbund Toni Usman, som tar initiativ til aksjonen "Kulturell livbøye" til inntekt for flomofrene.

Med Vi hever våre hoder i skam på Hålogaland Teater viser Ferske Scener en etterlengtet dristighet for et publikum som er mer enn klar nok for en brennaktuell teaterreise, skriver Elin Danielsen, som likevel ikke berøres av forestillinga sånn som hun hadde forventa. Les anmeldelse Her.

Riksteatrets Lang dags ferd mot natt, Det Norske Teatrets Next to normal og Romeo og Julie på Trøndelag Teater. Vi har samlet ammeldelsene Her og Her.

Dramatikkfestivalens finalister er nå klare. - Jeg er den eneste som har lest samtlige 80 bidrag og er derfor den eneste som kan påstå at de er bedre enn noensinne, sier festivalleder Harry Guttormsen.

Karen Foss Quiet Works er kjent for visuelt vakre forestillinger av meditativ karakter. I sitt siste verk, som søker å utforske tallet To som matematisk, kulturell og begrepsmessig størrelse, inviterer hun til en ørkenvandring i eget sinn, skriver Karoline Skuseth. Les anmeldelse her.

Finnes det norske klassikere skrevet av kvinner på slutten av 1800 – tallet? Hvorfor har man i så fall ikke hørt om dem? Fordi de ikke fantes?

Storm og silke på Teater Innlandet, Ibsenmaskin, Hedda Gabler, John Gabriel Borkmann og Et dukkehjem på Nationaltheatret, Quisling på Avant Garden, Lang dags ferd mot natt på Riksteatret, Herstay på Rom for dans, Karen Foss på BIT Teatergarasjen. Sesongen er i gang og premierene hagler. Anmeldelsene finner du Her og Her.

I den tyske regissøren Sebastian Hartmanns stykke Ibsenmaskin møter vi en overveldende mengde løsrevne puslespillbiter som ikke passer sammen. Det er som om alle Ibsens stykker blåses i fillebiter, og vi får plukke opp restene. I dette kaoset gjør imidlertid noen temaer sterkere inntrykk enn andre. Hartmanns utforsking av Ibsens døde barn er en meningsfull tolkning av hvorfor vi ofte opplever funksjonshemming som ekkelt, skriver Anna Valberg. Les anmeldelse Her.